Tunhovdfjordens venner Rotating Header Image

Noen bedre?

Det er kaldt langs Tunhovdfjorden. Selv målte jeg 35 minusgrader en februarmorgen  i 2001 (tror jeg det var), og jeg var heltids sysselsatt med å fyre. Det blir litt stusslig, synes jeg – både for folk og fe, jeg mener bil.

I år – i januar tjuetretten – har det også vært kaldt. Arnt Jacobsen melder om noen og tretti grader – formodentlig oppe ved hans egen hytte.

Finn-Erik Vinje

Arthur Engen i Nore

Kjære Finn-Erik Vinje

Jeg kom ved en tilfeldighet over din artikkel om Karsten V. Mathisen.

Jeg ønsker å spille inn at jeg er barnebarn av Arthur Engen, og at min sønn, Sondov på 29 år – som nå bor og arbeider i London, og jeg var gjester ved frigjøringsjubileet i Nore og Uvdal i 1995, en hyggelig markering for oss.

Dersom det skulle komme opp mer opplysninger rundt min bestefars liv og innsats i Nore er dette av interesse for familien. Det er ingen gjenlevende barn av Arthur, men barnebarn Marit (f.Engen), barnebarn Arvid (f. Kolloen) min bror Roy og meg selv.
Mvh

Rune Engen-Glug
+47 95962020

FEVs kommentar:

Hvis det bor mennesker i distriktet med minner om Arthur Engen og spesielt hans innsats under krigen, gir vi dem spalteplass her på Tunhovdfjordens venners nettside.

Selv sitter jeg med en erklæring, adressert til ingeniør Karsten V. Mathisen, datert Kongsberg 24. juni 1949. Det er Alf Grindrud som har undertegnet brevet, som er et følgebrev til det diplom Mathisen samtidig mottok. Mathisen takkes for sin innsats i “den gruppe  av B.org som Arthur Engen ledet i Numedal”.

Brev fra Grindrud kom altså ikke før juni 1949, og han viser til at “det har vært vanskelig og få en fortegnelse over de som var med da Engen ble borte og da han var den eneste personlige kontakt jeg hadde i Numedal.” Grindrud avslutter slik: “På vegne av B.org og personlig takkker jeg Dem for Deres innsats og ønsker Dem alt godt i framtiden.”

Mer om arrestasjonen på Rødberg desember 1944

Av Finn-Erik Vinje

Jeg skrev et stykke her på bloggen forleden om de dramatiske omstendigheter i forbindelse med driftsingeniør Karsten V. Mathisens arrestasjon 28. desember 1944. Framstillingen bygde dels på overleveringer i familien, dels og især på avisen Fremtidens referat 26.9.45 av hendelsesforløpet da rettssaken åpnet mot de politimennene/gestapistene  som deltok i arrestasjonen på Rødberg, medvirket til forhørene med Mathisens og fikk ham fengslet på Akershus etterpå.

Det er ikke mange på Rødberg nå som har kjennskap til eller minne om disse hendelsene, men noen finnes. Jeg har vært i kontakt med og intervjuet Leif Skogen, som vet det meste om denne episoden og om situasjonen omkring den. Både han og Mathisens datter, Grete (f. 1938), påpeker at Fremtiden ikke har fått med seg at det var juletrefest på Rødberg den kvelden den 28. desember 1944. Det var således et gunstig tilfelle til å arrestere Mathisen, som var alene hjemme.

De tre som kom til Rødberg for å arrestere Mathisen den dagen (Nickel, Gunneng og Jacobsen), stanset bilen ved bunnen av Liabakken, som antakelig var for bratt og glatt til at de våget å forsøke å kjøre opp. Disse tre Gestapo-agentene hadde åpenbart fått utpekt Mathisens hus tidligere, og to av dem (Nickel og Jacobsen, den sistnevnte bevæpnet) gikk opp bakken og ringte på. Mathisen åpnet. De to som kom, utgav seg for å være hjemmefrontmenn, men skal ha oppgitt feilaktig kodeord, noe som fikk Mathisen til å ane uråd.

Kanskje var det ikke tilfeldig at fru Mathisen og de to barna Kirsten (f. 1932) og Grete på dette tidspunkt var fraværende, de var på juletrefest på Lokalet. Det har vært antydet at de tre agentene fra Gestapo hadde fått et vink om at Mathisen var alene i huset på dette tidspunkt.

Hvorom allting er, Mathisen fulgte med ned bakken til bilen. Underveis møtte de Grete, Mathisens seks år gamle datter, som var på vei hjem fra juletrefesten. Mathisen beroliget henne og sa at han snart skulle komme hjem.

Da gestapistene og Mathisen var kommet ned til veien (til pakkhuset for jernbanen), møtte de Olaf Kverndalen. Mathisen forsøkte å utnytte muligheten og spente ben på en av Gestapo-folkene og ropte på Kverndalen om hjelp. Da løsnet en av de tre Gestapistene (Erling Jacobsen) skudd og traff Kverndalen. De tre Gestapo-folkene tvang Mathisen inn i bilen og kjørte fra Rødberg.

Men hva med Kverndalen, som var truffet av skudd?

Doktor Bang var blitt varslet om den skadde Kverndalen, og tilkalt. Bang kom kjørende opp mot Rødberg, og ved Sporan bru kom bilen med de tre gestapistene og Mathisen i motgående retning. Begge bilene stoppet, men  Bang kan neppe ha oppdaget at Mathisen satt (eller lå?) i en andre bilen; for øvrig hastet det jo for ham å ta seg av Kverndalen.

Bang og de som satt i den andre bilen, hadde altså verbal kontakt, men etter en stund drog Bang til Rødberg, mens den andre bilen  kjørte mot Kongsberg.

Mathisen overlevde og ble mottatt under full jubel på jernbanestasjonen da toget tøffet inn på stasjonen i mai 1945. Han fikk anerkjennelse fra mange hold for sin innsats i hjemmestyrkene.

Men hva bestod den illegale innsatsen i? Svaret er: først og sist håndtering av våpenslipp på vidda. Kjell Skogen forteller at han og tenåringskameraten Harry Nyhus på en skitur en gang kom over en stor ansamling  våpen. Slikt skulle ikke guttunger ha kjennskap til, det var for farlig. Men de klarte å holde tett.

Driftsingeniør Karsten V. Mathisen

Av Finn-Erik Vinje

Det er velkjent at det i Nore foregikk atskillig illegal aktivitet under okkupasjonen. En av dem som deltok i den virksomheten, var sjefen på Nore 1, driftsingeniør Karsten V. Mathisen. Han kom til Rødberg midt i 1930-årene, og han ble i 1941 medlem av den motstandsgruppen av B. org. som Arthur Engen ledet i Numedal.

Mathisen hadde gode forutsetninger for å medvirke effektivt. Som sjef på Nore 1 beveget han seg fritt omkring på området, og han kunne flytende tysk., ettersom han hadde studert i Zürich. Dessuten var han sosial og omgjengelig, han hadde lett for å knytte kontakter.

Men spillet ble slått over ende, for 28. desember 1944 ble tre gestapister – Erling Jacobsen, Nickel (tysker) og Gunneng – sendt ens ærend til Rødberg for å arrestere Mathisen. Han bodde med sin familie i Lia.

Ifølge Fremtidens oppslag 6.september 1945 ble Gunneng tilbake i bilen mens de to andre gikk bevæpnet opp den bratte bakken opp til Mathisen, ringte på og utgav seg for hjemmefrontfolk. De bløffet med at sjefen stod nede på veien og ventet.

På veien ned til bilen ante Mathisen uråd, og da de møtte Olaf Kverndalen, forsøkte Mathisen å unnslippe ved å sparke bena under de to Gestapo-folkene . Han ropte på Kverndalen og bad om hjelp. Erling Jacobsen fyrte av et skudd i det samme. Skuddet traff Kverndalen i benet; det ble senere amputert ovenfor kneet.

Mathisen ble skjøvet inn i bilen, og et stykke nede i Numedal tok de ham ut, bandt hendene hans og truet med å skyte ham. Ifølge Fremtiden skal Mathisen ha ropt: “Skyt vekk, din fordømte morder!” Mathisen ble imidlertid satt inn i bilen igjen og med bind for øynene fraktet til Drammen og brakt ned i kjelleren i Amtmann Bloms gate 22, der han ble utsatt for harde forhør.

Men Mathisen lot seg ikke skremme, han skal ha brukt munn og skjelt ut etter noter dem som forhørte ham. Så ble han overført til Akershus og derfra til nye forhør på Victoria terrasse. Han lå dårlig an, og det er antatt at de tyske myndigheter la til rette for å skyte Mathisen. Av en eller annen grunn skjedde ikke dette, og da freden kom, kunne Mathisen sette seg på toget, tøffe oppover Numedal og mottas i triumferende jubel på Rødberg stasjon.

Mathisen gjorde ikke noe nummer av sin innsats i hjemmestyrkene, men jeg antar at han satte pris på det diplom han fikk for sin “innsats i Frihetskampen”, som var undertegnet Olav, forsvarssjef og senere konge. Selv om Karsten V. Mathisen var republikaner på sin hals.

Detaljene i denne dramatiske situasjonen i Liabakken på Rødberg i desember 1944 finnes i et stort oppslag i Fremtiden 6. september 1945.

Karsten V. Mathisen levde til 1962. Jeg kjente ham godt, for han var min svigerfar.

Hans datter, Grete, f. 1938, har i sitt minne om de dramatiske begivenhetene 28. desember 1944 en noe avvikende detaljer. Hun var på juletrefest på Lokalet den dagen i desember 1944, og pappa Mathisen skulle gå ned Lia og møte henne. På veien dit blir han stoppet av de tre gestapistene – og han treffer altså Olaf Kverndalen.

Tunhovdfjordens venner bør bestå

Av Finn-Erik Vinje

Som det framgår av referatet, bad jeg på årsmøtet den 18. august 2012 om avløsning i vervet som formann i Tunhovdfjordens venner, etter seks års tjenestegjøring. Noen ny formann ble ikke valgt på årsmøtet, valget ble utsatt. For øvrig fikk de styremedlemmer som stod på valg, fornyet tillit.

De gjenværende medlemmer må nå foreta en strategisk avveining: Er det behov for en interesseforening som Tunhovdfjordens vennjer?

Når jeg ser tilbake på de forløpne seks år, sitter jeg med det inntrykk at vi har lykkes et stykke på vei: Vi har skapt en beredskap omkring og et forsvar for de verdier som vi knytter til fjorden og dets nærmeste omgivelser.

Vi gikk sterkt ut etter kriseåret 2006, da strendene grinte imot oss som et månelandskap – og vi appellerte til kommunens folkevalgte om å stå vakt om de opplevelsesverdier vi forbinder med Tunhovdfjorden, og som det er rimelig at ordfører og kommunestyre er med og forsvarer. Bygdefolk og hytteiere gikk mann av huse og markerte sin holdning på norgeshistoriens største folkemøte i Øygardsgrend i august 2007.

På et tidlig tidspunkt sørget vi i styret for å etablere tette kontakter med Brugseierforeningen, og vi har brukt mye tid på å analysere det manøvreringsreglement som ligger til grunn for forvaltningen av vannet i Tunhovdfjorden. Noen revisjon av dette reglementet lyktes det oss ikke å få i stand, men under arbeidets gang forstod vi at våre interesser må forsvares i møte med andre interesser knyttet til vannføringen i Numedalslågen. Vi sitter ikke med hendene i fanget.

Vi hadde de siste årene i min formannsperiode nære forbindelser med direktør Sporan, som vi utnyttet som kunnskapskilde på et felt som iblant kunne oppleves som temmelig komplisert.

Tunhovdfjordens venner har – tror jeg – markert seg som en pressgruppe, og det er vel nettopp det vi vil være. De andre aktørene  – Brugseierforeningen, kommunen, lakseinteressene i Lågens nedre løp – skal vite at vi finnes, og at vi står vakt om de verdier som er en uløselig part av vår opplevelse av Tunhovdfjorden.

Som avgått formann skal jeg ikke legge meg opp i det nåværende styres disposisjoner, men jeg er fortsatt medlem av venneforeningen, og medlemmer har talerett.

Manøvreringsreglementet ligger urørt, vi oppnådde ikke å justere det. En revisjon av dette må antakelig iverksettes først  under medvirkning av de kommunale organer og landssammenslutningen av vannkraftkomuner. Umiddelbart er det ingenting som tyder på at noe initiativ i den retning blir tatt, men Tunhovdfjordens venner bør bestå og oppfatte seg selv som en vaktbikkje: Vi består fordi vi har verdier å forsvare.