Tunhovdfjordens venner

Vi slo oss altså ned på fjordens vestside i 1961, og vi måtte selvsagt ha båt tilgjengelig.
Den tidligere eier av hytta, den gamle rallaren og anleggsmannen Martin Frydenberg, overlot oss en pram i tre. Men den var tung som et lokomotiv og nærmest umulig å løfte. Selv om Martin hadde ordnet en båtstø og heiseanordning.
Kort sagt: Vi måtte skaffe oss en mer moderne og framfor alt mer letthåndterlig farkost.

Det endte med at jeg kjøpte en plastjolle, som jeg greide å frakte på biltaket fra Oslo. Dermed ble hyttelivet sterkere konsentrert om båtliv, og begge barna, Vetle og Guri, kunne trene mer systematisk som roere.

Og da brødrene Alf og Frank Hansen ble verdensmestere i dobbeltsculler i 1974, fulgte vi reportasjene i radio, sittende i den røde plastjolla. Begge – her mener jeg Vetle og Guri av Vinjefamilien – var innmeldt i Bærum roklubb og hadde klare ambisjoner. De ville bli gode roere! Og øvingsbanen lå foran dem!

Det må ha vært i 1961 at jeg møtte Tunhovfjorden og dens omgivelser for første gang. Det var en mektig opplevelse å komme langs vestsiden og se kveldsola spille over fjord og topper, jeg hadde ikke sett maken.

Det lå noen enkle små hytter langs den veien vi kjørte, og nede ved dammen var det en fabelaktig nitti graders sving som også den fortjener omtale: man måtte være en dreven bilist for å mestre den.
Svigerfaren min var overingeniør på Nore 1 og hadde forbindelser så kanskje han kunne hjelpe oss med et hyttekjøp?
Jo da, det kunne han. En av gamlekara, Martin Frydenberg, en av rallargjengen fra anleggstiden,funderte på å selge, og ingeniør Mathisen satte oss i kontakt.
Det gikk som smurt, og i 1962 undertegnet vi kontrakt: Grete Mathisen og jeg var plutselig blitt eiere av hytta “Granli”, beliggende 3,5 km på vestsiden av fjorden.
Siden har vi vært der, sommer som vinter. Det er mer av interesse å fortelle, så følg med på Tunhovdfjordens venners blogg!

“Me lika kan i Øygardsgrend” står det med store bokstaver på brystet av den T-skjorta som er til salgs i butikken til Jorunn.
Jeg husker fra den første tid jeg begynte å ferdes på disse kanter, at jeg stusset over ordformen “kan”. Betydningen var klar nok, men jeg stusset over at det kunne hete “kan” i samme betydning som “OSS”, det var snålt …
Se på åpningssetningen en gang til. “Me lika kan” er dialektal; i riksspråket heter det helst “Vi liker oss”.
Især ordformen “kan” binder utsagnet til østnorske fjellbygder; i Telemark kan det forresten gjerne hete “kon” i samme betydning.
Over hele landet trenges sørmerkte ordformer i bakgrunnen, og de erstattesi regelen av mer landsgyldige former. Jeg kan således tenke meg at det er færre som sier “kan” i Øygardsgrend nå enn da jeg kom til grenda for seksti år siden.

I et tidligere innlegg her på bloggen har jeg skrevet om skrivemåten Tunhovd/Tunnhovd. Praksis har vært skiftende, men ser nå ut til å ha stabilisert seg.
I dag er Tunhovd(fjorden) den dominerende form. Uttalen vakler: Noen uttaler navnet med lang vokal i første stavelse (som solskinn!), andre har kort vokal (som kanne!)
Så blir det lansert et veinavn som gir litt ugreie: Kommunen har omdøpt den veien som har hett Vestsideveien, til Stornesveien. Det er satt opp moderne navneskilt langs veien, og der står det Stornesvegen. Med g altså.
La oss se på saken. Bestemmelsen om skrivemåten -veg er visstnok tatt i kommunestyret, men vedtaket kan diskuteres. Det er nemlig ikke opplagt at skriemåten -veg bør foretrekkes.
I de fleste dialektene i landet heter det vei – veien; denne uttalen står sterkest i norsk folkemål og i norsk talemål i det hele. Og i skriftmålet er vei – veien dominerende.
Da Vestsideveien skulle omdøpes, burde man holdt seg til skrivemåten Stornesveien!

Noen hver av oss har kommet i en situasjon da vi må SKRIVE navnet på fjorden og området der vi ferdes. Noen av oss, som er pertentige med skrivemåten, er kommet i tvil: Skal vi skrive en eller to n-er, Tunovd eller Tunnhovd, Tunhovdfjorden eller Tunnhovdfjorden?
Da jeg omkring 1960 begynte å tilbringe feriedager i strøket, så jeg i regelen skrivemåten Tunnhovd på skilt og oppslag. Men noen holdt seg til Tunhovd.
Jeg øynet et mønster: Meldinger fra myndighetene, anvisninger fra Veivesenet etc. kunne ha Tunnhovd mens private beskjeder og oppslag på butikken nøyde seg med en n!
Etymologisk var saken klar: Forleddet (Tun- eller Tunn-) betegner egentlig i elvenavn og betyr opprinnelig den som svulmer.
Så tok historien en ny vending. I 1981 ble Lars Roar Langslet kulturminister, og skrivemåten av stedsnavn sorterte under ham. Da hører det med til historien at Langslet selv var fra Nesbyen, og den noe avvikende offisielle dobbeltskrivningen Tunnhovd hadde vært ham en regelmessig ergrelse. Han gjorde derfor kort prosess og bestemte uten dikkedarer at det heretter heter Tunhovd(fjorden) og ingenting annet.
Der står vi. Finner du deg godt til rette med den Langsletske skrivemåten?