Tunhovdfjordens venner Rotating Header Image

Om å like seg i Øygardsgrend

“Me lika kan i Øygardsgrend” står det med store bokstaver på brystet av den T-skjorta som er til salgs i butikken til Jorunn.
Jeg husker fra den første tid jeg begynte å ferdes på disse kanter, at jeg stusset over ordformen “kan”. Betydningen var klar nok, men jeg stusset over at det kunne hete “kan” i samme betydning som “OSS”, det var snålt …
Se på åpningssetningen en gang til. “Me lika kan” er dialektal; i riksspråket heter det helst “Vi liker oss”.
Især ordformen “kan” binder utsagnet til østnorske fjellbygder; i Telemark kan det forresten gjerne hete “kon” i samme betydning.
Over hele landet trenges sørmerkte ordformer i bakgrunnen, og de erstattesi regelen av mer landsgyldige former. Jeg kan således tenke meg at det er færre som sier “kan” i Øygardsgrend nå enn da jeg kom til grenda for seksti år siden.

Stornesveien/-vegen

I et tidligere innlegg her på bloggen har jeg skrevet om skrivemåten Tunhovd/Tunnhovd. Praksis har vært skiftende, men ser nå ut til å ha stabilisert seg.
I dag er Tunhovd(fjorden) den dominerende form. Uttalen vakler: Noen uttaler navnet med lang vokal i første stavelse (som solskinn!), andre har kort vokal (som kanne!)
Så blir det lansert et veinavn som gir litt ugreie: Kommunen har omdøpt den veien som har hett Vestsideveien, til Stornesveien. Det er satt opp moderne navneskilt langs veien, og der står det Stornesvegen. Med g altså.
La oss se på saken. Bestemmelsen om skrivemåten -veg er visstnok tatt i kommunestyret, men vedtaket kan diskuteres. Det er nemlig ikke opplagt at skriemåten -veg bør foretrekkes.
I de fleste dialektene i landet heter det vei – veien; denne uttalen står sterkest i norsk folkemål og i norsk talemål i det hele. Og i skriftmålet er vei – veien dominerende.
Da Vestsideveien skulle omdøpes, burde man holdt seg til skrivemåten Stornesveien!

Kjært barn …

Noen hver av oss har kommet i en situasjon da vi må SKRIVE navnet på fjorden og området der vi ferdes. Noen av oss, som er pertentige med skrivemåten, er kommet i tvil: Skal vi skrive en eller to n-er, Tunovd eller Tunnhovd, Tunhovdfjorden eller Tunnhovdfjorden?
Da jeg omkring 1960 begynte å tilbringe feriedager i strøket, så jeg i regelen skrivemåten Tunnhovd på skilt og oppslag. Men noen holdt seg til Tunhovd.
Jeg øynet et mønster: Meldinger fra myndighetene, anvisninger fra Veivesenet etc. kunne ha Tunnhovd mens private beskjeder og oppslag på butikken nøyde seg med en n!
Etymologisk var saken klar: Forleddet (Tun- eller Tunn-) betegner egentlig i elvenavn og betyr opprinnelig den som svulmer.
Så tok historien en ny vending. I 1981 ble Lars Roar Langslet kulturminister, og skrivemåten av stedsnavn sorterte under ham. Da hører det med til historien at Langslet selv var fra Nesbyen, og den noe avvikende offisielle dobbeltskrivningen Tunnhovd hadde vært ham en regelmessig ergrelse. Han gjorde derfor kort prosess og bestemte uten dikkedarer at det heretter heter Tunhovd(fjorden) og ingenting annet.
Der står vi. Finner du deg godt til rette med den Langsletske skrivemåten?

Risikosport ved Tunhovddammen

Noen av oss er så gamle at vi husker den fantastiske tunnelen vi måtte beseire hvis vi aktet oss med bil langs Tunhovdfjordens vestside: Det gjaldt for det første å ha smalt kjøretøy, for det andre å unngå møtende trafikk. Rygging kunne være fatalt.
Men verst av alt var den superkrappe (90svingen inne i mørket. Her gjaldt det å holde tunga rett i munnen.
Når dette var? For mitt vedkommende antakelig i 1958. Jeg hadde med nød og neppe bestått førerprøven, som for øvrig ikke forutsatte at kandidaten mestret tunnel-eventyr ad modum Tunhovddammen.
Så gikk årene, og det ble satt hengelås på den fantastiske tunnelen. Veien ble lagt utenom – til beroligelse for folk med sarte nerver.
Men det er mer. Demningen ble restaurert og krysset mellom fylkesveien og Stornesveien (som den heter i dag) ble lagt i betong. I dag utgjør Tunhovddammen en imponerende konstruksjon; ingen skal risikere å kjøre ut i vannet!
Trafikkrisikoen bærer den som kommer kjørende ned vestsiden av Stornesveien og vil en tur ut på fylkesveien.
Til gjengjeld har man bygd opp slike betong-konstruksjoner at det er umulig å sitte i en bil og skaffe seg oversikt over krysset. Man må ty til forholdsregler: enten sende ut en uredd rapportør som kan gå ut i krysset og signalisere klar vei, eller også får man lukke øynene og la det stå til!
Tunhovdfjordens venner har hittil ikke blandet seg opp i trafikale forhold, men trivselsforhold kan få vennene til å våkne. Så her gjør vi et unntak og morsker oss: Hvis det ikke foretas radikale endringer, kan det hende at vi går til trafikkstreik!

Venneforeningen har et liv?

Det var i 2006 at gjennombruddet kom: Strendene langs fjorden gapte imot oss som et månelandskap, og mange av oss måtte f.eks. oppgi planene om å sette båten på vannet og dyrke et alminnelig båtliv.

Da var det noen av oss tenkte: Her må noe gjøres!

Tunhovdfjordens venner organiserte seg til fordel for en rimelig vannstand i fjorden. Vi ville ikke finne oss i at kraftkommunen Nore og Uvdal ødela miljøet og en natur vi var glade i.

I første omgang etablerte vi et styre og samlet våre krefter om et folkemøte i Folkvang i Øygardsgrend under mottoet «Møt fram og vis styrke!»

Resultatet var overveldende. Aldri har det møtt fram flere som ville manifestere sin omsorg for Tunhovdfjorden. Det var et meget oppløftende initiativ.

Og vi lyktes! Det ble arrangert flere informasjonsmøter der vannstanden og reguleringsvilkår var møtetema, og vi fikk kraftproduksjonens fremste menn i tale – både lokalt og i rikspolitikken.

I dag skriver vi 2020 , og jeg kjenner trang til å uttrykke tilfredshet med det vi har oppnådd: Denne sommeren har Tunhovdfjorden gitt oss alle de muligheter som vi trodde å ha gått glipp av da tilstanden var som verst i 2006. I dag trives folk langs Tunhovdfjordens strender!

Organisasjonsmessig har interesseforeningen Tunhovdfjordens venner ligget nede siden da. Det har vært vanskelig å opprettholde noen kontinuerlig overvåking av fjorden, med vannstanden som eneste observasjonstema.

Etter å ha diskutert situasjonen har styret besluttet å være «sovende», men beredt til innsats hvis situasjonen fordrer det. Formelt sett er styret gått i oppløsning, men kan altså tre i funksjon når situasjonen fordrer det. Styringsgruppen består nå av en løselig gruppe av interesserte menn: FE Vinje, OJ Hallingstad, Arnt Jakobsen, Knut Kolstad. Alle er bekjente for folk i Nore og Uvdal.

Finn-Erik Vinje