Tunhovdfjordens venner

Det må ha vært i 1961 at jeg møtte Tunhovfjorden og dens omgivelser for første gang. Det var en mektig opplevelse å komme langs vestsiden og se kveldsola spille over fjord og topper, jeg hadde ikke sett maken.

Det lå noen enkle små hytter langs den veien vi kjørte, og nede ved dammen var det en fabelaktig nitti graders sving som også den fortjener omtale: man måtte være en dreven bilist for å mestre den.
Svigerfaren min var overingeniør på Nore 1 og hadde forbindelser så kanskje han kunne hjelpe oss med et hyttekjøp?
Jo da, det kunne han. En av gamlekara, Martin Frydenberg, en av rallargjengen fra anleggstiden,funderte på å selge, og ingeniør Mathisen satte oss i kontakt.
Det gikk som smurt, og i 1962 undertegnet vi kontrakt: Grete Mathisen og jeg var plutselig blitt eiere av hytta “Granli”, beliggende 3,5 km på vestsiden av fjorden.
Siden har vi vært der, sommer som vinter. Det er mer av interesse å fortelle, så følg med på Tunhovdfjordens venners blogg!

“Me lika kan i Øygardsgrend” står det med store bokstaver på brystet av den T-skjorta som er til salgs i butikken til Jorunn.
Jeg husker fra den første tid jeg begynte å ferdes på disse kanter, at jeg stusset over ordformen “kan”. Betydningen var klar nok, men jeg stusset over at det kunne hete “kan” i samme betydning som “OSS”, det var snålt …
Se på åpningssetningen en gang til. “Me lika kan” er dialektal; i riksspråket heter det helst “Vi liker oss”.
Især ordformen “kan” binder utsagnet til østnorske fjellbygder; i Telemark kan det forresten gjerne hete “kon” i samme betydning.
Over hele landet trenges sørmerkte ordformer i bakgrunnen, og de erstattesi regelen av mer landsgyldige former. Jeg kan således tenke meg at det er færre som sier “kan” i Øygardsgrend nå enn da jeg kom til grenda for seksti år siden.

I et tidligere innlegg her på bloggen har jeg skrevet om skrivemåten Tunhovd/Tunnhovd. Praksis har vært skiftende, men ser nå ut til å ha stabilisert seg.
I dag er Tunhovd(fjorden) den dominerende form. Uttalen vakler: Noen uttaler navnet med lang vokal i første stavelse (som solskinn!), andre har kort vokal (som kanne!)
Så blir det lansert et veinavn som gir litt ugreie: Kommunen har omdøpt den veien som har hett Vestsideveien, til Stornesveien. Det er satt opp moderne navneskilt langs veien, og der står det Stornesvegen. Med g altså.
La oss se på saken. Bestemmelsen om skrivemåten -veg er visstnok tatt i kommunestyret, men vedtaket kan diskuteres. Det er nemlig ikke opplagt at skriemåten -veg bør foretrekkes.
I de fleste dialektene i landet heter det vei – veien; denne uttalen står sterkest i norsk folkemål og i norsk talemål i det hele. Og i skriftmålet er vei – veien dominerende.
Da Vestsideveien skulle omdøpes, burde man holdt seg til skrivemåten Stornesveien!

Noen hver av oss har kommet i en situasjon da vi må SKRIVE navnet på fjorden og området der vi ferdes. Noen av oss, som er pertentige med skrivemåten, er kommet i tvil: Skal vi skrive en eller to n-er, Tunovd eller Tunnhovd, Tunhovdfjorden eller Tunnhovdfjorden?
Da jeg omkring 1960 begynte å tilbringe feriedager i strøket, så jeg i regelen skrivemåten Tunnhovd på skilt og oppslag. Men noen holdt seg til Tunhovd.
Jeg øynet et mønster: Meldinger fra myndighetene, anvisninger fra Veivesenet etc. kunne ha Tunnhovd mens private beskjeder og oppslag på butikken nøyde seg med en n!
Etymologisk var saken klar: Forleddet (Tun- eller Tunn-) betegner egentlig i elvenavn og betyr opprinnelig den som svulmer.
Så tok historien en ny vending. I 1981 ble Lars Roar Langslet kulturminister, og skrivemåten av stedsnavn sorterte under ham. Da hører det med til historien at Langslet selv var fra Nesbyen, og den noe avvikende offisielle dobbeltskrivningen Tunnhovd hadde vært ham en regelmessig ergrelse. Han gjorde derfor kort prosess og bestemte uten dikkedarer at det heretter heter Tunhovd(fjorden) og ingenting annet.
Der står vi. Finner du deg godt til rette med den Langsletske skrivemåten?

Noen av oss er så gamle at vi husker den fantastiske tunnelen vi måtte beseire hvis vi aktet oss med bil langs Tunhovdfjordens vestside: Det gjaldt for det første å ha smalt kjøretøy, for det andre å unngå møtende trafikk. Rygging kunne være fatalt.
Men verst av alt var den superkrappe (90svingen inne i mørket. Her gjaldt det å holde tunga rett i munnen.
Når dette var? For mitt vedkommende antakelig i 1958. Jeg hadde med nød og neppe bestått førerprøven, som for øvrig ikke forutsatte at kandidaten mestret tunnel-eventyr ad modum Tunhovddammen.
Så gikk årene, og det ble satt hengelås på den fantastiske tunnelen. Veien ble lagt utenom – til beroligelse for folk med sarte nerver.
Men det er mer. Demningen ble restaurert og krysset mellom fylkesveien og Stornesveien (som den heter i dag) ble lagt i betong. I dag utgjør Tunhovddammen en imponerende konstruksjon; ingen skal risikere å kjøre ut i vannet!
Trafikkrisikoen bærer den som kommer kjørende ned vestsiden av Stornesveien og vil en tur ut på fylkesveien.
Til gjengjeld har man bygd opp slike betong-konstruksjoner at det er umulig å sitte i en bil og skaffe seg oversikt over krysset. Man må ty til forholdsregler: enten sende ut en uredd rapportør som kan gå ut i krysset og signalisere klar vei, eller også får man lukke øynene og la det stå til!
Tunhovdfjordens venner har hittil ikke blandet seg opp i trafikale forhold, men trivselsforhold kan få vennene til å våkne. Så her gjør vi et unntak og morsker oss: Hvis det ikke foretas radikale endringer, kan det hende at vi går til trafikkstreik!