Det nåværende regime i NRK svermer for dialekter og individuelle varianter og bagatelliserer hensynet til at språk også er fellesskap. Institusjonen har således for lengst kvittet seg med forestillingen om NRK som språklig forbilde.
Dialektbegeistring
De unge mennesker som i dag debuterer ved mikrofonen, oppmuntres av sine foresatte til Ã¥ videreføre usystematiske privat- eller lokalsprÃ¥klige innslag under betegnelsen «dialekt». NRKs medarbeidere i populære programposter turer fram som de lyster, dvs. hinsides de fleste uttaleforskrifter.
Medarbeidere hvis mikrofonspråk i påfallende grad er preget av dialektale innslag, heies fram og blir hedret med stipend og språkpriser.
Hva så med normaltalespråket og dets ytringsformer? Svaret er at disse størrelser svekkes og skyves i bakgrunnen; medarbeiderne tar få eller ingen hensyn til konvensjonelle språknormer, enn si distinkt artikulasjon og taletydelighet.
Men la oss tenke over saken: Hver især av oss har forankring ikke bare i den bygda og grenda vi er vokst opp i. Som innbyggere i Norge bærer vi også på en identitet som nordmenn; dette nasjonale fellesskap bør komme til uttrykk i NRKs språklige praksis, især i sakorientert informasjon i radio og tv.
Språk er fellesskap
«Kessen stÃ¥r det te med streika demmers», er en dialektal norsk setning. Den kan kanskje være med og styrke mikrofontalerens individuelle særpreg og stimulere hans identitet, men ytringen virker avstikkende nÃ¥r den opptrer i en landsdekkende sakorientert nyhetssending. Selve sprÃ¥kformen (ordene, lydene) pukker pÃ¥ oppmerksomhet; lytterens oppmerksomhet trekkes til formen, han blir avledet.
Heller ikke uttalen april (trykk og tonelag som mandel ) er velegnet i nøytral sakorientert medial informasjon, for ikke å snakke om ordformene vukku, vukkur.
Verb
Verbene skjære og bære har ofte svak bøyning i dialektene (skjærte – skjært; bærte – bært), og det kan nevnes at partisippformer som (har) logge, (har) sotte forekommer i folkelig talemål. Spørre kan hete spørte i preteritum, jf. tørte.
En meget rutinert radiojournalist (NRK) i programposten EKKO fortalte at sykkelen hennes var stjælt – det (dvs. ordvalget) gjorde et avstikkende inntrykk. Hun korrigerte seg selv umiddelbart.
Det verb som i riksmÃ¥let og i mange dialekter heter øke, kan i dialektene hete auke, øka, øge, øk (infinitiv). Verbet pÃ¥gripe kan ifølge den offentlige SprÃ¥krÃ¥dsnormen hete pÃ¥greip («Politiet pÃ¥greip morderen»), men oppfattes av folk med skriftsprÃ¥kerfaring som et stilbrudd.
Pronomenene
Pronomenene framviser stor variasjonsbredde; det kan eksempelvis hete – nevnt i fleng – dems, demses, demmers, demmes, dis, dies, doms, hannes, dokkas (3. person), våres; dettane.
Første person flertall vårs (i objektsposisjon) er utbredt i østnorsk folkelig talemål, men formen virker avstikkende hvis den dukker opp i normert talemål.
I eldre, folkelig talemål var visstnok vårs alminnelig i hovedstaden. Det kan nevnes at sangeren og skuespilleren Arvid Nilsen synger vårs i den sentimentale revyvisa visa om Enerhaugen. men for øvrig påtreffes nok ikke vårs lenger i Oslos folkelige talemål.
Også substantivbøyningen framviser større variasjon enn skriftspråket og det talemål som støtter seg til det (normaltalemålet), jf. prisa , kampa (ubestemt form flertall); prisan, kampan (bestemt form flertall).
Som man vil forstÃ¥, er «dialekt» en vanskelig størrelse Ã¥ hÃ¥ndtere: Hvor mange og hvor markante normavvik kan en tekst absorbere før den kan kalles dialektal? Er det f. eks. tilstrekkelig Ã¥ gjennomføre folkelig østnorsk førsteleddstrykk i fremmedord av typen stasjon, variasjon, idiot? Er i morra istf. i morgen et ubedragelig kjennemerke pÃ¥ dialekt?
Merket meg at i Dagsrevyen i dag (29. juli) ble to svenske turister, som uttalte seg aldeles tydelig og prydelig om norsk natur og utsikten fra veien(e), behørig tekstet, pÃ¥ automattikk, — men nÃ¥r skal NRK se det langt større behovet for Ã¥ tekste sin egen USA-korrespondent (som vel er den personen det refereres til i blog-innslaget ovenfor)? Ellers kunne Dagsrevyen gjerne se hen til svensk TVs Rapport pÃ¥ et annet punkt, nemlig Ã¥ tekste alle som uttaler seg pÃ¥ dÃ¥rlige telefonlinjer. Det kunne trengs svært ofte, i alle fall av hensyn til oss som er kommet litt opp i Ã¥rene.
Det morsomste med Os er at han ikke engang snakker ordentlig dialekt. Språkbruken hans bærer tydelig preg av en barndom tilbrakt i bokmålets vold. Dessuten er jeg sikker på at han improviserer en hel del.
Hei Finn Erik Vinje,
helt enig i dette. Og hva med Sjetil for Kjetil. Sjernekraft ikke Kjernekraft ( Hadia Tadjik) i
TV – Debatt. Forelesning i selskapsrett: Ã… sjøpe en bedrift! Sjue – sju, ikke tjue-sju.
Høres ut som søtti sju.
РFolk med innvandrerbakgrunn forst̴r ikke dialektene.
– Edvard Dæhlin –
– Edvard Dæhlin –