Min barndoms paradis

Det fordres at norske ordformer i en viss utstrekning justerer seg etter andre ord i  omgivelsene og således  opptrer i skiftende skikkelse. For eksempel må det hete «stor båt» og «store båter», men i bestemt form  «store»: «den store båten», «de store båtene». Dette er barnemat. Men det blir straks verre: Skal det hete «min […]

Continue Reading 2

En celeber bøyningsform

Jeg leser i en nekrolog i min frokostavis: «Han hvile i fred.» Det er naturligvis formen «hvile» jeg fester meg ved, den er ikke – i slik bruk – hverdagskost. Vi står her overfor noe så grammatisk fasjonabelt som en konjunktiv (optativ). Betydningen ligger i dagen: Her uttrykkes et ønske. Et ønske kan gjerne også […]

Continue Reading 0

Sjakk på fjernsynet

Man skulle ha forsverget det, men det er mulig å samle skarer av tv-seere i  time etter time foran skjermen når det dreier seg om sjakk på høyt nivå. Vi har nemlig Magnus Carlsen i sving ved brettet, og da blir selv kaffespillere og puddinger trukket med. Og NRK har en energisk, dyktig og sympatisk […]

Continue Reading 7

Det er noe som heter feil

Enkelte lingvister som kan sin språkhistorie,  gjør høylytt og nærmest triumfatorisk gjeldende at språket forandrer seg — som om det skulle være noen ny oppdagelse. F.eks. antar de at flere enn før sier «skjærte» og ikke «skar», at mange sier/skriver «når» i stedet for «da», og at ganske mange unge mennesker tror at at det de kaller «bjørnetjeneste», […]

Continue Reading 6

Man hører så mye dumt

Man hører så mye dumt. Den observasjonen er gammelkjent og ingenting å skrive hjem om. Iblant hender det jo at man sier noe dumt selv. Noe av det dummeste jeg hører, er dette utsagnet: «Språket forandrer seg.» Denne platityden sies gjerne med en betydningsfull mine av folk som nyss har begått en grammatisk bommert eller avveket fra en eller annen konvensjonell forskrift, eller […]

Continue Reading 19

Kupper’n og Hjallis, nei Knut og Hjalmar

Knut Johannesen har nylig fylt 85 år, og det må selvsagt markeres. Som fremragende skøyteløper har han ryddet seg plass i nordmnns bevissthet, og for den generasjon jeg tilhører, hører han udiskitabelt til kretsen av  nasjonens  store sønner. Han står i statue utenfor Bislett stadion. Kupper’n var fra Kampen, og tilnavnet fikk han i skolegården […]

Continue Reading 3

«Hen», «henne», «hennes/hens»

Noen – temmelig mange – klynger seg til overtroen på språkets magiske makt over tanken. De tror at bare vi bytter gloser, så blir livet lettere å leve. Holder vi oss til ord som «keivhendt», påfører vi mennesker ubehag, som imidlertid forsvinner hvis vi holder oss til «venstrehendt». Men den som gir seg inn i […]

Continue Reading 20

Ære det evige forår i livet

Jeg er svak for Bjørnsons lyrikk. Den har fulgt  meg hele livet, helt fra jeg på folkeskolen satt med Gunnengs sangbok på pulten og vi elevene fikk foreslå hva vi skulle synge.  Vi sang i ett sett i min skoletid. Bjørnsons sangbare tekster var populære. Det var  helst sangene i bondefortellingene det gikk i, bl.a. disse: Og reven lå under […]

Continue Reading 2

Eugenia Kielland

Til dem som regelmessig har adgangtil NRKs mikrofoner, bør man stille strenge språklige krav. Diksjon, ordvalg, bøyninger, taletempo skal være avpasset sendingens karakter og emnets art. Navn – personnavn og stedsnavn – skal uttales korrekt, og medarbeiderne bør legge større vekt enn nå på detaljene. En litterær medarbeider henviste til navnet  Eugenia Kielland. Hun (altså […]

Continue Reading 0

Et spørsmål om dannelse

Man skal høre mye før ørene faller av, heter det, men mine  kom i faresonen da  en NRK-journalist i programposten Ekko tok for seg den første verdenskrig og skulle henvise til den tyske forfatteren Erich Maria Remarque. Vår mann i NRK valgte en særegen uttale av navnet, idet hovedtrykket i Remarque ble lagt på den utlydende  […]

Continue Reading 3