-a eller -et?
fredag 3. september 2010Jeg har i et annet blogginnlegg (”Den langvarige kampen for -a”) omtalt de språkpolitiske bestrebelser på å gjøre fortidsformen -a til allmenn form i den største og mest produktive verbklassen (har samla osv.).
Moltke Moe (død 1913) – samnorskstrevets bannerfører
I samnorskperioden la man overordentlig stor vekt på å få innført denne a-formen. Det første forsøket skjedde ved rettskrivningsreformen av 1917, der -a-formene ble tillatt. Det var et meget radikalt tiltak, for a-formene “har ingen utbredelse i skrift, og føles også i talesproget som vulgære”, som grammatikeren August Western skrev i 1921.
Senere rettskrivningskomiteer har opprettholdt a-formene. Men alternativet -et (har samlet osv.) har ikke vært lett å utrydde, det står overordentlig sterkt; fortidsformen på -et er således i høyeste grad en levende form. Bak den står nesten hele riksmåls-/bokmålslitteraturen på 1900-tallet og for øvrig det talemål som denne litteraturen er sprunget ut av. “Kultivert bm. [=bokmål] kjenner bare -et hittil”, konstaterer Olav Næs i 1952. Bjarne Berulfsen påpeker forsiktig i 1966 at a-endelsen har hatt “relativt liten gjennomslagskraft” , og Gorgus Coward slår fast i 1986: “Formene med -a som kasta, blomstra, klatra osv. betegner et brudd med riksmålets skrifttradisjon og har ingen plass i dets normalprosa.”
Egil Pettersen undersøkte i 1990-årene ordformer og skrivemåter til tre generasjoner skjønnlitterære forfattere, representert av utgivelser i 1937, 1957 og 1977. På tross av myndighetenes energiske samnorskforsøk har forfatterne gjennomgående holdt fast på det tradisjonelle skriftspråket, det vi i dag kan kalle riksmål eller moderat bokmål — landets hovedspråk. Og hva a-bøyning i eksempler som samla, kasta, utvikla osv. angår, så var den meget sjelden i Pettersens materiale.
De stilistiske vanskene ved å praktisere en konsekvent a-bøyning er store, og jeg nevner et par.
Når NRK-journalist Kari Bekken Larsen i sine Dagsnyttbulletiner holder seg til preteritum savna (“Det er bekrefta at kvinna er savna”) og sikta, men beholder partisipp pågrepet (“Politiet har pågrepet kvinna”) og funnet, reagerer vår stilkjensle. Men pågrepet og funnet må reglementsmessig hete nettopp slik, formene pågripi og finni er ikke normrette. Derimot kunne Bekken Larsen lett unngått stilbruddet ved å velget savnet og siktet.
Når preteritumsformene på -a opptrer i nært naboskap med partisippformer som sunket, funnet, krøpet, trukket osv., gjør helheten et uharmonisk inntrykk. Men synki, finni, krypi , trekki osv. er ikke noe normrett alternativ, så når nyhetsleser Elin Pettersen i NRK sier avskaffa, forårsaka, lova – men “båten er trukket av grunnen“, da er stilbruddet legalisert i Språkrådets rettskrivningsforskrift.
Sånn er normsituasjonen i Norge.





