”Skriv som du snakker” er et riktig dårlig språkråd. Spontan tale, overført til skrift, er nemlig uleselig – og den som snakker som en bok, lyder kunstlet, utålelig.
Tale og skrift er to språkarter med forskjellige oppgaver. Det ene er et språk for øret, det annet et språk for øyet. Forskjellen i oppgaver og funksjonsmåte medfører at de må være innrettet forskjellig
Knud Knudsen, den gamle målstrever, holdt seg til slagordet ”hvad øret hører, skal øjet se”, og i 1892 ble det dannet et Norsk Retskrivningssamlag med det ene mål å reformere rettskrivningen i ”lydrett” lei.
Fram til ca. 1940 satte disse bestrebelsene seg mange spor i vår rettskrivning. Man var villig til å gå langt. I 1935 lanserte således en komite nedsatt av lærerorganisasjonene en lang rekke ønskemål i den retning, bl.a. at å burde erstatte å/og (”gutter å jenter”). Man var også inne på den tanke å stryke h foran j: jelpe. Oslo-lærernes riksmålsforening foreslo skrivemåter som sjinne, sjeni (”på sji å sjøyter”); kjirke; sokker (=sukker); dåbbelt; vor (=hvor), osv. Jf. “Språk 2005″, s. 161 ff.
Enda i dag finnes det pedagoger og språkfolk som vil reformere skriftbildet og la det føye seg etter uttalen.
Rettskrivningen av 1938 er et høydepunkt for den Knudsenske lydrettheten. Men vår aller fremste ortofonist (lydretthetsstaver) var Roald Amundsen, som skrev så besynderlig at tekstene hans er nærmest uleselige (”Jærtli tak får Deres brev”).

Roald Amundsen
Man kan spørre: Hvis man nå skal skrive som man snakker, hvis talespråk skal man da rette seg etter? Skal det hete ”oss (åss)” eller ”vårs (vårsj)”? Skal folk skrive annerledes på Nesodden enn på Notodden?
Nei, la oss holde hodet kaldt: Hvordan Henrik Ibsen og Knut Hamsun uttalte ordene, kan være temmelig likegyldig; det viktige er at deres skrevne ord går fram til oss så friksjonsfritt som mulig. For skriftspråket er stabilitet en dyd.
Den ulykksalige ideen om lydrette skrivemåter har helt overflødig satt Norge i en særstilling i Norden. Jeg tenker på isolasjonistiske former som infinitivsmerket å, aldri, nå, etter, noen, meg, deg, seg, ble, brakte. I nabolandene het det – heter det – hhv. at(t), aldrig, nu, efter, nogen/någon, mig, dig, sig, blev, bragte. Slik kunne vi ha fortsatt å skrive, hadde det ikke vært for de geskjeftige ortofonister.
Men nå er det for sent.