Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg vært i Holmenkollen under femmila. Også i år fant jeg fram den eldgamle Bergan-sekken min, smurte niste, stakk flagget ned i en av sidelommene og satte kurset mot Nordmarka.

Da min sønnesønn Harald og jeg tuslet opp Måneskinnsløypa , gikk det en strid strøm av skiløpere i alle aldre oppover. Vi var alle i eksellent humør. Det var nok flere enn jeg som hadde en ikke ueffen følelse av at vi her tok aktiv del i den norske levemåten — intet mindre. En fredeligere og uskyldigere form for nasjonalisme, får man lete etter.

Det vrimlet av folk i lusekofte og/eller anorakk da vi kom opp til løypa, det var riktig en folkefest. Dessverre var løypetraseen enda en gang omlagt, slik at det ikke lenger var mulig å gå på ski langs løypa, slik som før. Det var et skår i gleden.

Uansett, det ble en fin dag. Og en feiende flott uforkjøring ned Måneskinnsløypa.

Desto mer trist til sinns ble jeg da jeg dagen etter via mediene får vite at de svenske langrennsløperne Charlotte Kalla, Johan Olsson og Marcus Hellner følte seg sjikanert av publikum underveis i løpet — verbalt og på annen måte. Det har jo ellers vært Kollenpublikummets særkjenne at det applauderer alle deltakerne og heier så vel på utlendinger som på hjemlige løpere, så vel på dem som leder, som på dem som ligger et stykke bak.

Jeg så riktignok mange fulle, skrålende ungdommer omgitt av mange ølbokser, og det var sant å si ikke særlig sjarmerende. Så la jeg merke til at noen kastet snøballer hit og dit. Men jeg kunne da ikke tenke meg at de var beregnet på de svenske løperne!

Da jeg en gang i 1960-årene stod inne på Glåmene og så femmila, var det Assar Rönnlund fra Umeå som imponerte, han løp fortere enn alle nordmennene. Men det norske publikum stod der med norsk flagg i ryggsekken og heiet på Rönnlund og entusiastisk applauderte hans ferdigheter. Sånn skal det være, tenkte jeg da — jeg var stolt over å tilhøre et slikt pulikum.

Hvis det er sant at de svenske løperne ble sjikanert i årets arrangement, bør Skiforeningen og VM-arrangørene ta det norske publikum i kragen. Pøbelatferd i Nordmarka skal ikke tillates. En unnskyldning  fra Skiforeningen — på vegne av dem som ødela stemningen for de svenske gjestene  – er på sin plass. Kom igjen,Kalla & Co! Dere skal være velkomne i Nordmarka!

En politiker som kom til orde i NRKs morgensending, sa med slikt ettertrykk at det klirret i frokostserviset mitt:  “Vårt parti vil ikke kutte for mye i den offentlige sektor.”

Ja vel. Jeg fikk en svak anelse om hva han hadde på hjerte, men han serverte en plattityde.

Å si at noe er for mye, for lite, for kort osv., er det samme som å si at noe er som det ikke bør være. Når et slikt uttrykk blir brukt sammen med vendinger som gå imot, er motstander av, protesterer mot o.l., da blir resultatet et ubestridelig, men innholdstomt utsagn.

Et middel til å avgjøre om utsagn hører til kategorien plattityder, er å forsøke å tenke seg en situasjon der den tilsvarende nektende setning er brukbar. Men den politiker som sier:  ”I vårt parti går vi inn for at regjeringen kutter for mye i offentlig sektor”  – han  finnes ikke. Og hvis han likevel finnes, kan han ikke være ved sine fulle fem.

Og som vanlig forsøker jeg å omsette mine observasjoner i pedagogisk praksis: Vær forsiktig når du nærmer deg uttrykk av typen for mye, for lite, for kort o.l.

I politisk og annen argumenterende språkbruk finnes ofte plattityder. De kan være lettvinte å ty til, men i lengden virker de trettende.

Jeg har tidligere berørt det hevdvunne uttrykket med vitende og vilje. Nå vender jeg tilbake til det, fordi nyhetsanker Jarle Roheim Håkonsen i Dagsrevyen blander sammen suffiksene -ende og -en og og tror at det heter ”med viten og vilje”. Dermed har han formidlet vranglære til hundretusener av nordmenn.

Den formen som nå gjør seg gjeldende, er altså viten og vilje, og det hele begynte i 1990-årene som en ordvits arrangert av skoleminister Gudmund Hernes. Han hadde sans for den slags, ministeren. Han satte “Med viten og vilje” som tittel på en skolepolitisk utredning.

Gudmund Hernes 

Ideen har det grepet om seg, og mange tror at det faktisk heter viten og vilje. Men det er løgn; vitende er den korrekte, dvs. den konvensjonelle avledningen her: med vitende og vilje. Det betyr ‘etter modent overlegg’.

 Jeg stusset da jeg fikk i hende Arild Stubhaugs kolossale (nesten 800 sider) biografi over den svenske matematikeren Gösta Mittag-Leffler, utgitt på Aschehoug i 2007. Mastodonten bærer nemlig tittelen Med viten og vilje! Har Stubhaug gått i Hernes’ fotspor og med vitende og vilje overtrådt en språkregel? Eller tror han at det faktisk heter med viten og vilje?

En som har falt for Hernes og garantert bruker det ukonvensjonelle med viten og vilje uten noen som helst tanke på ordlek, er Bjørn Westlie. I sin meget omtalte og uhyre interessante bok Fars krig (Aschehoug 2008) skriver  han to ganger,  på s. 102 og på s. 197,  uten å blunke med viten og vilje. Den tilsiktede betydningen er ‘etter modent overlegg’.

Vitende opptrer også i forbindelser som “mot bedre vitende”, “han har gjort det mot/med/uten mitt vitende”.

Man hører så mye dumt. Den observasjonen er gammelkjent og ingenting å skrive hjem om. Iblant hender det jo at man sier noe dumt selv.

Noe av det dummeste jeg hører, er dette utsagnet: ”Språket forandrer seg.” 

Denne plattityden sies gjerne med en betydningsfull mine av folk som nyss har begått en grammatisk bommert eller avveket fra en eller annen konvensjonell forskrift, eller av progressive lærere eller lingvister som ikke synes det er noen ide å forsøke å få elevene til å gjøre forskjell på kj-lyd og sj-lyd.

Forleden var det NRK-direktør Per Arne Kalbakk som i sin P2-kommentar syntes det var på sin plass med en påminnelse: “Språket forandrer seg.” Selv kvalte  jeg en gjesp.

“Språket forandrer seg” er enten en platthet hvis innhold ingen vil bestride (alle vet at kong Håkon Håkonsson på tolvhundretallet ikke snakket slik som kong Harald Olavsson gjør på tjuehundretallet), og plattheter bør man holde inne med. Eller også mener taleren å påpeke at siden språket forandrer seg, er det ikke så nøye hvordan man innretter seg.

Dette er korttenkt, ja riktig dumt er det. Språk er fellesskap, og språksamfunnets medlemmer må respektere de konvensjoner som gjelder for dette språklige fellesskapet, bl.a. ved å gjøre seg umake for å følge reglene for rettskrivning, bøyning, orddannelse og grammatikk. Kreativitet på disse områdene er uønsket, fordi den er en trussel mot den språklige og kulturelle enheten.

Skriftspråket er en tradisjonsbærer, det binder oss sammen som nasjon, det bryter ned tidens og stedets murer og knytter forbindelsen ikke bare til tidligere slektsledd, men også til dem som kommer etter oss. Det er en fordel at det er enhetlig, det er en fordel at det er stabilt. (Jeg har skrevet utførligere om dette i Språk 2004, s. 8 ff.)

Som livet selv er språket utsatt for forandring, forgjengelighet. På tross av dette er forandringer så å si  mot språkets natur. Man kan gjerne variere uttrykksmåten og gi den et personlig preg, men dette må skje innenfor de grenser som de språklige konvensjonene setter.

Vil man — av kunstneriske eller andre grunner — avvike, så er det tillatt. Men da bør man vite på prikken hvilken regel man gir faen i.

Norskundervisningens fremste mål er å få elevene til å oppdage språkets muligheter, slik at de kan skaffe seg et skriftspråk, et kvalifisert voksenspråk. De skal ikke lære å skrive som de snakker, men som andre skriver.

På tvers av mine anbefalinger forbeholder Christiane Fürst, lærer i norsk og matte, seg retten til å si ”totusenogfjorten” om 200-årsjubileet for Eidsvollsverket og ikke ”tjuefjorten”. Det er henne vel unt.

 Som veteranlesere med elefantminne vil huske, har jeg berørt emnet før her på bloggen. Jeg har da påpekt følgende: Årstall uttales gjennomgående etter hundretall, ikke etter tusentall. Vi sier eksempelvis ”attenfjorten” og ikke ”ettusenåttehundreogfjorten”. Således burde det være grei skuring å si at 200-årsjubileet avvikles i ”tjuefjorten”, at VM på ski i Oslo blir i ”tjueelleve”, at OL i Tromsø var planlagt til ”tjueatten”, at visse klimamål skal nås innen ”tjuetjue”, osv.

Seklet 1000—1099 danner unntak, og Fürst vil innrette regelen etter det. Slaget på Stiklestad stod unektelig i ”(et)tusenogtretti”, det må aksepteres.  Fürst vet om og ramser opp en rekke andre begivenheter fra samme sekel, uten at jeg kan se at hun derved styrker sin argumentasjon. Og la oss gå et skritt videre: Slaget ved Stamford Bridge stod i 1066. Er det noen som kjenner uro i sin språklige samvittighet om de skulle høre at slaget stod i ”tisekstiseks”?

Tilbake til dagen i dag. Alle de offentlige personer (statsministeren, samferdselsministeren, finansbyråden i Oslo) som snakker om VM i ”tjueelleve” osv., fortjener oppmuntring, ikke kjeft.

Det kan være meg ett fett hvor Den norske kirkes øverste leder befinner seg, i Trondheim eller i Oslo. Men Senterpartiet, som programmatisk er imot hovedstaden og alt dens vesen, vil at han skal bo nordafjells. Det har skapt røre i (kirke)politiske kretser, sies det.

For meg er det ett fett, som sagt – men jeg synes uansett at kirkens øverste bør kalles primas, ikke preses, som bispekollegiet  synes er mer passende.

Men saken er at de to betegnelsene, som begge stammer fra latin, fordeler seg slik at preses tradisjonelt brukes om formannen i vitenskapelige selskaper og akademier, mens primas brukes om den øverste geistlige i et land.

Biskop Olav Skjevesland – primas eller preses?

Jeg vet ikke hvordan bispekollegiet tenker, jeg kan jo gjette på at medlemmene der synes det ligger noe uønsket katolsk skjær over betegnelsen primas.

Vårt Land refererer fra kirkemøtet: “– Preses må jobbe i Oslo.”

For meg å se vitner ikke Vårt Lands bruk av verbet “jobbe” om stilistisk fingerspissfølelse.

Hver tredje svensk skuespillerinne har vært gjenstand for uønsket seksuell oppmerksomhet, leser jeg i Dagens Nyheter, og alltid er det en mannlig sjef som har vært frampå.

I moderne norsk kalles dette for seksuell trakassering; begrepet er oversatt fra amerikansk engelsk: sexual harassment. Den amerikanske offentlighet er som kjent besatt av sex, og myndigheter slår strengt ned på sexual harassment.

Seksuell trakassering skal forekomme overalt, leser jeg videre. Foreteelsen forekommer således også på universitetene, der unge kvinnelige studenter iblant plages av eldre mannlige lærere.

Norske universiteter kjenner jeg godt til, jeg har tilbrakt størsteparten av mitt liv der.

Universitetet i Oslo

I sin tid — det må ha vært sju-åtte år siden — skulle universitetsledelsen i Oslo gjøre vei i vellinga og slutt på unotene. Fra en geskjeftig instans ble det utsendt et trykt skjema til alle (mannlige?) universitetslærere der vi fikk ordre om å garantere med vår signatur at nei, vi skulle aldri seksuelt trakassere noen av de kvinnelige studentene vi underviste, veiledet eller på annen måte kom i befatning med.

Det kan godt være at såkalt seksuell trakassering forekom på  Universitas Osloensis, jeg vet ikke. Men heldigvis var det bare få som fant på å imøtekomme universitetsledelsens grovt ærekrenkende tiltak overfor oss mannlige universitetslærere. Tenk over saken — man ville ha oss til å underskrive en erklæring på at vi skulle oppføre oss som folk! Makan til krenkelse!

Heldigvis løp initiativet ut i sanden. Jeg kjenner ingen kollega som skrev under.

Hva språkbehandlingen angår, er jeg ikke imponert over de NRK-medarbeidere som låner mikrofon av institusjonen og meddeler til nasjonen sine observasjoner — enten  det er fra OL i Vancouver eller fra andre begivenheter.

Hva det beror på? Tja, man skal ikke se bort fra at min kritiske sans er over middels utviklet, jeg opparbeidet vel en slik sans i de 23 år jeg var NRKs språkkonsulent. Men det beror nok også på at de nevnte medarbeidere lever i uvitenhetens uskyldstilstand, lar språket seile sin egen sjø og ikke ofrer taletydelighet og språkriktighet en tanke. Det er jo ingen i institusjonen som reagerer!

Som profesjonell mikrofontaler bør man legge vinn på omhyggelig tale, avpasse tempo og pauser etter innholdets art og ikke sleive i vei som ved frokostbordet der hjemme eller ved kafebordet sammen med kompisene. Det er f.eks. ikke standardspråklig uttale å si “regærn” (”bortemålsregelen”), slik programleder Bengt Eigil Ruud sa  i radiosporten forleden.

Kort sagt: Man bør orke å snakke med energi og med tydelig diksjon. Husk at det er en halv million hørselssvekkede i dette landet.

Sørg for å uttale vokaler og stavelser som gjerne forsvinner i fritt løpende hverdagstale.

Det jeg kaller lokmotiveffekten, innebærer at en vokal i opptaktsstavelse nr 2 blir synkopert. (En opptaktsstavelse er en stavelse som kommer før den trykksterke stavelsen.) Hvis jeg sier lokmotiv og ikke lokomotiv, har jeg eksemplifisert foreteelsen.

Andre eksempler på lokmotiveffekten: matmatikk, repratør, fotgrafi, hetrogen, apretiff, nasjnal,  konstusjon, instusjon, orginal, relgiøs, genrasjon, unversitet, litratur, sermoni, sjoklade, matriale, revlusjon, sitasjon, soldaritet, polti, øknomi, stablitet. Fra Vancouver hørte jeg at noen idrettsfolk hadde kapsitet – det bør kunne gå an å si kapasitet.

Stortingsrepresentant Knut Arild Hareide (KrF) og statsråd Magnhild Meltveit Kleppa  (Sp) har  begge sine røtter i nynorskland, de stammer fra henholdvis Bømlo i Hordaland og Fister i Rogaland. I alle Stortingsreferater blir de gjengitt på forbilledlig  nynorsk, for referentkorpset der i gården er noen racere på å oversette til nynorsk.

Saken — eller problemet — er at hverken Hareide og Kleppa spontant snakker nynorsk. De har begge et spontant talespråk der det vrimler av slike former som sidemåls- og hovedmålsskrivende elever får feil for, og som de flinke elevene til slutt kanskje greier å unngå.

Jeg kom til å overhøre en kort radiodebatt (ca. ett minutts taletid på hver) mellom Hareide og Kleppa i NRKs Politisk kvarter. Her er et knippe av eksempler plukket fra Hareides innlegg: forbedring, tatt (2 g.), vedtatt, tiltakene, partiene, mulighet, øka (infinitiv), enige, blant annet, bredt forlik. Han sa også bekymring; fornorskingsordlistene foreslår otte eller sut.

Som man ser, går avvikene fra nynorsknormen klart og entydig i én retning: Bokmålsinnslag dukker opp hele veien. Ingen av de kursiverte eksemplene er korrekt nynorsk.

Knut Arild Hareide

Så var det Kleppa fra Fister, som for øvrig er språkpolitisk meget aktiv. Eksempler fra hennes innlegg: veiene våre, pengene, muligheter, meget ambisiøs, meget viktigt, forskuttere, overhodet (jf. tysk überhaupt), seisten (dvs. 16). To ganger sa hun utredning (en statlig utredning) — norsklæreren på skolen ville krevd utgreiing.

Jeg må si det igjen: Nynorsk er et skriftspråk, ikke et talespråk. Og den som skal skrive reglementsmessig nynorsk, må ha hjernens oversettelseskontroll omhyggelig tilkoplet — ellers går det galt.

Mer utførlig om dette emnet i Språk 2004, s. 166; Språk 2005, s. 20 f.

I tunge stunder kan noen hver av oss ha vært tilbøyelig til å tro at onde tilbøyeligheter huserer i vårt sinn – og om ikke i vårt, så iallfall i våre uvenners.

Kristenfolket tar onde makter og djevler bokstavelig, for Jesus snakket jo konkret og håndgripelig om demonene, og iblant grep han til drastiske midler for å jage dem ut og ta knekken på dem. I de moderne fri- og nyreligiøse forsamlinger er da også djevleutdrivelse en populært programinnslag, som trekker til seg store skarer.

Dette vekker bekymring på statsteologisk hold. Riktignok  mente Jesus — om jeg forstår ham rett — at djevleutdrivelse er noe som både den ene og den andre kan hengi seg til. Og det gjør de da altså, de fri- og nyreligiøse.

Men biskop Halvor Nordhaug er en sindig intellektuell teolog som er skeptisk til denne virksomheten. Og han mumler ikke i skjegget, men taler rett ut:  Dere som tror at onde ånder og annet fanteri har fått overtak i deres sinn, dere skal oppsøke det lokale helsevesen og få kontakt med en universitetsutdannet psykolog eller psykiater i stedet!

Det lyder som klok manns tale.

Biskop Halvor Nordhaug

Men seniorprest Otto Odland (finnes det juniorprester?) i Bergen, han er uenig med biskopen og kan dunke atskillige bibelsteder i hodet på ham i sakens anledning.

Nei, sier Odland, og han har en snedigere ordning å foreslå: Kirken selv skal i stedet ansette særlig skikkede og velutdannede eksorsister på statsregulativet, slik at vi får djevleutdrivelsen inn i autoriserte,  riktige former og ikke overlater geskjeften til humbugmakere og sjarlataner.

Denne kontroversen biskopen og seniorpresten imellom har ført til livlig aktivitet i Vårt Lands spalter. De fleste er visst enige med seniorpresten. Og er biskop Nordhaug virkelig så tett i pappen og troskyldig at han innbiller seg at demonene adlyder psykologer og psykiatere? spør en innsender retorisk.

Nei, orden må det være: sykt er sykt, og besatt er besatt.