Hver tredje svensk skuespillerinne har vært gjenstand for uønsket seksuell oppmerksomhet, leser jeg i Dagens Nyheter, og alltid er det en mannlig sjef som har vært frampå.

I moderne norsk kalles dette for seksuell trakassering; begrepet er oversatt fra amerikansk engelsk: sexual harassment. Den amerikanske offentlighet er som kjent besatt av sex, og myndigheter slår strengt ned på sexual harassment.

Seksuell trakassering skal forekomme overalt, leser jeg videre. Foreteelsen forekommer således også på universitetene, der unge kvinnelige studenter iblant plages av eldre mannlige lærere.

Norske universiteter kjenner jeg godt til, jeg har tilbrakt størsteparten av mitt liv der.

Universitetet i Oslo

I sin tid — det må ha vært sju-åtte år siden — skulle universitetsledelsen i Oslo gjøre vei i vellinga og slutt på unotene. Fra en geskjeftig instans ble det utsendt et trykt skjema til alle (mannlige?) universitetslærere der vi fikk ordre om å garantere med vår signatur at nei, vi skulle aldri seksuelt trakassere noen av de kvinnelige studentene vi underviste, veiledet eller på annen måte kom i befatning med.

Det kan godt være at såkalt seksuell trakassering forekom på  Universitas Osloensis, jeg vet ikke. Men heldigvis var det bare få som fant på å imøtekomme universitetsledelsens grovt ærekrenkende tiltak overfor oss mannlige universitetslærere. Tenk over saken — man ville ha oss til å underskrive en erklæring på at vi skulle oppføre oss som folk! Makan til krenkelse!

Heldigvis løp initiativet ut i sanden. Jeg kjenner ingen kollega som skrev under.

I tunge stunder kan noen hver av oss ha vært tilbøyelig til å tro at onde tilbøyeligheter huserer i vårt sinn – og om ikke i vårt, så iallfall i våre uvenners.

Kristenfolket tar onde makter og djevler bokstavelig, for Jesus snakket jo konkret og håndgripelig om demonene, og iblant grep han til drastiske midler for å jage dem ut og ta knekken på dem. I de moderne fri- og nyreligiøse forsamlinger er da også djevleutdrivelse en populært programinnslag, som trekker til seg store skarer.

Dette vekker bekymring på statsteologisk hold. Riktignok  mente Jesus — om jeg forstår ham rett — at djevleutdrivelse er noe som både den ene og den andre kan hengi seg til. Og det gjør de da altså, de fri- og nyreligiøse.

Men biskop Halvor Nordhaug er en sindig intellektuell teolog som er skeptisk til denne virksomheten. Og han mumler ikke i skjegget, men taler rett ut:  Dere som tror at onde ånder og annet fanteri har fått overtak i deres sinn, dere skal oppsøke det lokale helsevesen og få kontakt med en universitetsutdannet psykolog eller psykiater i stedet!

Det lyder som klok manns tale.

Biskop Halvor Nordhaug

Men seniorprest Otto Odland (finnes det juniorprester?) i Bergen, han er uenig med biskopen og kan dunke atskillige bibelsteder i hodet på ham i sakens anledning.

Nei, sier Odland, og han har en snedigere ordning å foreslå: Kirken selv skal i stedet ansette særlig skikkede og velutdannede eksorsister på statsregulativet, slik at vi får djevleutdrivelsen inn i autoriserte,  riktige former og ikke overlater geskjeften til humbugmakere og sjarlataner.

Denne kontroversen biskopen og seniorpresten imellom har ført til livlig aktivitet i Vårt Lands spalter. De fleste er visst enige med seniorpresten. Og er biskop Nordhaug virkelig så tett i pappen og troskyldig at han innbiller seg at demonene adlyder psykologer og psykiatere? spør en innsender retorisk.

Nei, orden må det være: sykt er sykt, og besatt er besatt.

”Skriv som du snakker” er et riktig dårlig språkråd. Spontan tale, overført til skrift, er nemlig uleselig – og den som snakker som en bok, lyder kunstlet, utålelig.

Tale og skrift er to språkarter med forskjellige oppgaver. Det ene er et språk for øret, det annet et språk for øyet. Forskjellen i oppgaver og funksjonsmåte medfører at de må være innrettet forskjellig

Knud Knudsen, den gamle målstrever, holdt seg til slagordet ”hvad øret hører, skal øjet se”, og i 1892 ble det dannet et Norsk Retskrivningssamlag med det ene mål å reformere rettskrivningen i ”lydrett” lei.

Fram til ca. 1940 satte disse bestrebelsene seg mange spor i vår rettskrivning. Man var villig til å gå langt. I 1935 lanserte således en komite nedsatt av lærerorganisasjonene en lang rekke ønskemål i den retning, bl.a. at å burde erstatte å/og (”gutter å jenter”). Man var også inne på den tanke å stryke h foran j: jelpe. Oslo-lærernes riksmålsforening foreslo skrivemåter som sjinne, sjeni (”på sji å sjøyter”); kjirke; sokker (=sukker); dåbbelt; vor (=hvor), osv. Jf. “Språk 2005″, s. 161 ff.

Enda i dag finnes det pedagoger og språkfolk som vil reformere skriftbildet og la det føye seg etter uttalen.

Rettskrivningen av 1938 er et høydepunkt for den  Knudsenske lydrettheten. Men vår aller fremste ortofonist (lydretthetsstaver) var Roald Amundsen, som skrev så besynderlig at tekstene hans er nærmest uleselige (”Jærtli tak får Deres brev”).

Roald Amundsen

Man kan spørre: Hvis man nå skal skrive som man snakker, hvis talespråk skal man da rette seg etter? Skal det hete ”oss (åss)” eller  ”vårs (vårsj)”? Skal folk skrive annerledes på Nesodden enn på Notodden?

Nei, la oss holde hodet kaldt: Hvordan Henrik Ibsen og Knut Hamsun uttalte ordene, kan være temmelig likegyldig; det viktige er at deres skrevne ord går fram til oss så friksjonsfritt som mulig. For skriftspråket er stabilitet en dyd.

Den ulykksalige ideen om lydrette skrivemåter har helt overflødig satt Norge i en særstilling i Norden. Jeg tenker på isolasjonistiske former som infinitivsmerket å, aldri, nå, etter, noen, meg, deg, seg, ble, brakte. I nabolandene het det – heter det – hhv. at(t), aldrig, nu, efter, nogen/någon, mig, dig, sig, blev, bragte. Slik kunne vi ha fortsatt å skrive, hadde det ikke vært for de geskjeftige ortofonister.

 Men nå er det for sent.

En morgen i  mars brakte NRK gang på gang den nyhet at noen statlige direktører tjener altfor mye — “Det er altfor mange som har fått uttelling uten å levere”, het det. Da jeg senere kom til morgenavisen ved kaffekoppen, så jeg at ordlyden var hentet direkte fra Aftenposten. Sånn er det, man låner av hverandre.

Jeg noterte meg der ved frokostbordet to eksempler på betydningsutvidelser. Både uttelling (som er basert på svensk utdelning og er drøftet her på bloggen før) og levere (eventuelt: levere varene, jf. deliver the goods) skyldes påvirkning utenfra.

Det finnes verbale overgrep som er verre, men for dem med sart språksans er nye betydningsutvidelser en uting — og ferske sveisne fraser som levere (varene) medfører samme ubehag som andre motepregede vendinger: Vi kveler en gjesp.

Journalist Jenny Sandvig, som ennå ikke har fått ordnet sitt medlemskap i FFARB (Foreningen til fremme av ankomme’s rette bruk), skriver: “Da politiet ankom leiligheten, fant de to kvinner som var bundet på hendene.”

Om styreformannen i FFARB kan man si hva man vil, men han er tålmodig som en galeislave og har kondis som en sydpolfarer. Han minner enda en gang og i vennlig toneleie  om at den andpustne, preposisjonsløse reisebyråvarianten (ankomme et sted) bør avløses av en konstruksjon med  til (ankomme til et sted).  Styret i FFARB  avventer etter dette Sandvigs søknad om medlemskap

Leksikografen John Brynildsen formulerte for vel 90 år siden sitt språkpolitiske credo i følgende stillferdige ord:

“Overhodet kan det ikke ansees for nogen ulykke, om en far eller bedstefar fremdeles uten større anstøt kan læse, hvad hans søn eller sønnesøn har skrevet.”

Jeg leser et oppslag om Henrik Wergeland, der det konstateres at han blir lite lest.  Professor Per Thomas Andersen og poeten Jan Erik Vold er enige om at dette har med det språklige å gjøre. Andersen sier at studentene har store problemer med å forstå språk som er eldre enn Ibsen, og Vold tar enda sterkere i: ”Hos oss har vi vanskelig for å godta tekster som er mer enn 50 år gamle. En svakhet ved det norske.”

Orddannelseselementene (suffiksene) -ing, -ning og -else har den oppgave å omforme verb til substantiv: sykling, visning, undertrykkelse.

Vi har vært innom temaet før, og jeg har bedt bloggvennene rapportere interessante funn, især om fordelingen -ing/-ning. Der er nemlig megen slinger i den vals, og la meg få rapporter: Kommer du over tilfeller der det står -ing i stedet for -ning eller omvendt? 

Fordelingen av de tre suffiksene er i store trekk fastlagt i normen, men det rår usikkerhet i bruken, og især når det gjelder -ing og -ning. Men også mellom -else på den ene side og de andre suffiksene på den annen er valget iblant usikkert, og det skjer iblant suffiksbytte. At det på svensk heter förlengning for eksempel, kan således forlede norske journalister til å skrive forleng(n)ing, enda normen foreskriver forlengelse.

Men svenskpåvirkning forklarer ikke alle avvik. Når journalist Reidar Lifaldli skriver om  fotballspilleren John Carew at han “headet inn utlignelsen“, da er -else-avledningen oppstått i hans eget hode.

Blant språkriktighetens mest prominente temaer befinner seg kasusproblemet de/dem.

Mange språkinteresserte mennesker – svært mange! – ergrer seg over at et objekt eller en styring for preposisjon (reksjon) i deres medmenneskers munn får formen de: “Jeg traff de.” Noen – men de er færre – irriterer seg over at noen sier dem istf. de: “Dem kjørte bil.”

Den omtalte bruken av de i stedet for det reglementsmessige dem har lange tradisjoner. I “Kristiania bymål”  (1907) påpeker Amund B. Larsen at de var alminnelig i Kristianias’ middelstand allerede på 1800-tallet. Det var bare i “særlig litterært interesserte familier, hvor ikke yngre voksne børn sedvanlig siger: jei så di”.

I folkelig, dialektalt språk i byen het det døm eller dom eller dåm uansett.

Men altså, det er intet nymotens påfunn når naboen din sier “Jeg så de.” Og med den opplysningen har jeg kanskje bidratt til å dempe din irritasjon over foreteelsen?

Det er sportsjournalistene som går i bresjen — for svenskeimporten, mener jeg.

Hit hører fräsch, som OL-reportere i Vancouver falt pladask for, og skräll, som var en uimotståelig fristelse for samvittighetsløse sportsjournalister ved samme anledning. Tidligere har målgang erobret en plass i deres vokabular.

Her er journalist Odd Inge Aas i sving med skräll i en reportasje fra Vasaloppet – han sørger for å norvagisere ortografien: “Det er egentlig en liten skrell at jeg vant i dag, sier Brink.”

Det er ikke i og for seg noe galt å være fra Hamar. Sigurd Evensmo var det, og Odd Eidem, pluss en mengde andre utmerkede mennesker, skøyteløpere og politikere.

Men er det ikke mer stas å være fra f.eks. Bergen?

Jeg tror det. Hedmarkingene er trege i forhold til de kvikkmunnede og utadvendte bergenserne. Det er ånd og rørlig gemytt blant bergensere. Og folk som snakker sent, de tenker også langsomt.

Gågata i Hamar

Odd Eidem, selv altså fra Hamar, skal en gang ha svart da han ble spurt om ikke også han skulle anta antroposofien som livanskuelse, slik flere av hans venner allerede hadde gjort:

-Nei, ærru gæern, jeg er fra Hamar, jeg!