“Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg skal klare!” (Pippi Langstrømpe)

Et slikt fyndord trenger for så vidt ingen kommentar. Jeg kan likevel ikke motstå fristelsen til en syntaktisk betraktning.

Legg merke til at adverbialet sikkert  har havnet i hovedsetningen, der det bestemmer predikatet. Men nærmere betraktet, dvs. med hensyn til den tilsiktede betydningen, hører det snarest sammen med predikatet i at-setningen: “… så det tror jeg at jeg sikkert skal klare.”

For det første betyr sikkert her, som ofte ellers, det samme som usikkert, pussig nok.

For det annet virker det som om det er ett fett om sikkert havner i hovedsetningen eller i bisetningen — vi fatter den riktige betydningen uansett.

Oftest er det ikke eller et annet nektende ledd som viser slik rørlighet, og den overordnede setningen må i så fall  inneholde et meningsverb (f.eks. anta, håpe, mene, tro).  Her er et sitat av Sigurd Hoel: “Jeg tror aldri / jeg har vært så lykkelig!” — jf. “Jeg tror / jeg aldri har vært så lykkelig!” (Skråstreken markerer setningsgrense.) Mer om emnet i “Moderne norsk” (2002), s. 365 f.

Carola, den svenske pop-stjernen, er ikke snau. Som kjent har hun nær tilknytning til den frikirkelige meningheten Livets Ord i Uppsala, og nå har hun kommet på at jordskjelvkatastrofen i Haiti er et Guds forvarsel om dommedag. Et par hundre tusen relativt uskyldige haitiere omkom i prosjektet.

Slik står det i Bibelen, sier hun, og viser til Johannes’ åpenbaring.

Tull, sier biskop Lennart Koskinen i Visby på Gotland; det går ikke an å lese Bibelen på den måten. Jordens undergang er ikke nær, sier han.

Pastor Pat Robertson

Den beryktede paster Pat Robertson mener litt av hvert om mye — blant annet at  stormen Katrina var Guds hevn over New Orleans, som hadde tillatt en lesbisk skuespillerinne å opptre i byen. Og den indonesiske tsunamien skal ha vært Guds reaksjon på løs moral på turistbarer i strøket.

Tør man antyde overreaksjon fra Guds side?

Knausgård og Knausgård — det er Karl Ove Knausgård alle vegne nå. Hans monumentale selvbiografi, “Min kamp”, som skal foreligge i seks bind, er på alles lepper. Han er født i 1968.

Språklig sett befinner Knausgård seg i det midtleie som kan kalles moderat bokmål eller riksmål, og “Min kamp” er språklig mer konsekvent og gjennomarbeidet enn det meste av det som utgis av norsk skjønnlitteratur. Jeg skal komme tilbake til det i en senere bloggpost.

Siden jeg for tiden er opptatt av verbalsubstantiver, har jeg festet meg ved Knausgårds bruk av -ing-avledning i ordet oversetting (”Jeg stilte et spørsmål om oversetting” (s. 332). Det er tale om bare én forekomst.

Normalt og konvensjonelt heter det oversettelse, altså med -else-avledning, og vi venter ikke å finne reformatorisk påfunn i orddannelsen hos Knausgård.

Noen språkfolk er imidlertid høylytt av den overbevisning at -ing er mer progressivt og norsk enn -else, og så tviholder de på oversetting. Universitetet på Agder, den landsdel der Knausgård har sin opprinnelse, gjennomfører visstnok oversetting.

Andre progressive –som pionerene Ragnvald Iversen (”Norsk stillære” (1939) og Enok Opsund (”Skriv norsk” (1940) — tyr for øvrig til omsetting, som skal være enda norskere enn oversetting.

Ettersom vi er inne på Knausgård og verbalsubstantiver, kan nevnes at han skriver lesingen der han burde valgt lesningen. Men det er en annen historie, som jeg har omtalt før.

Man må ha meg unnskyldt, men jeg tar meg til pannen da jeg hører den nynorske NRK-reporter Ann Iren Finstad snakke om å få henvendingar om et eller annet. Det lyder besynderlig.

Ordene på -else har i generasjoner stått på den nynorske forbudslisten, og skoleelever har lært å sky slike ord som pesten; ordene mistenkes for å være av utenlandsk opprinnelse (opprinning?), må vite. Enok Opsund (”Skriv norsk” (1939)) ville avskaffe en bråte -else-ord også i riksmål, og i hans “Norsk grammatikk” (1947) heter det kort og kontant: “istedenfor suffikset -else bør vi bruke -ing.” Opsund godtar således ikke overanstrengelse og oversvømmelse, nei, det må hete henholdsvis forrøyning og overfløyming. I den duren går det hele veien.

Svært mange -else-ord lever imidlertid i beste velgående i talemålet i bygd og by. Språkrådet har tatt konsekvensen og tillatt en bukett -else-ord: begavelse, beskyttelse, bevegelse (målbevegelsen!), fornøyelse osv. Jf. “Språk 2004″, s. 161 ff.; “Ut med språket” , s. 222 f.

Men problemet er at slett ikke alle -else-ord som er i alminnelig omløp i fedrelandet, er tatt inn i varmen, det vil si i de nynorske ordlistene; det går en grense. Det må således hete ingenting annet enn anskaffing, bebreiding, begynning, forbausing, forplikting, innrømming — og sannsynligvis også henvending. Men lar det seg oppdrive noen som spontant tyr til slike ord?  Og hvordan i huleste skal man vite når -else er tillatt, og når det ikke er tillatt?

Mange samvittighetsfulle nynorske NRK-folk prøver av alle krefter å unngå ord på  -else og erstatter dem med tilsvarende ord på -ing. Her er noen eksempler fra nyhetsformidling og kommentarer fra NRK: forferding, forgløyming, forlystingar, forpliktingar, innflyting. Statsråd og nynorskaktivist M. Meltveit Kleppa skriver tilsvarende: fornemming.

Man kan si hva man vil om slike former — folkemål er det ikke.

”Skriv som du snakker” er et riktig dårlig språkråd. Spontan tale, overført til skrift, er nemlig uleselig – og den som snakker som en bok, lyder kunstlet, utålelig.

Tale og skrift er to språkarter med forskjellige oppgaver. Det ene er et språk for øret, det annet et språk for øyet. Forskjellen i oppgaver og funksjonsmåte medfører at de må være innrettet forskjellig

Knud Knudsen, den gamle målstrever, holdt seg til slagordet ”hvad øret hører, skal øjet se”, og i 1892 ble det dannet et Norsk Retskrivningssamlag med det ene mål å reformere rettskrivningen i ”lydrett” lei.

Fram til ca. 1940 satte disse bestrebelsene seg mange spor i vår rettskrivning. Man var villig til å gå langt. I 1935 lanserte således en komite nedsatt av lærerorganisasjonene en lang rekke ønskemål i den retning, bl.a. at å burde erstatte å/og (”gutter å jenter”). Man var også inne på den tanke å stryke h foran j: jelpe. Oslo-lærernes riksmålsforening foreslo skrivemåter som sjinne, sjeni (”på sji å sjøyter”); kjirke; sokker (=sukker); dåbbelt; vor (=hvor), osv. Jf. “Språk 2005″, s. 161 ff.

Enda i dag finnes det pedagoger og språkfolk som vil reformere skriftbildet og la det føye seg etter uttalen.

Rettskrivningen av 1938 er et høydepunkt for den  Knudsenske lydrettheten. Men vår aller fremste ortofonist (lydretthetsstaver) var Roald Amundsen, som skrev så besynderlig at tekstene hans er nærmest uleselige (”Jærtli tak får Deres brev”).

Roald Amundsen

Man kan spørre: Hvis man nå skal skrive som man snakker, hvis talespråk skal man da rette seg etter? Skal det hete ”oss (åss)” eller  ”vårs (vårsj)”? Skal folk skrive annerledes på Nesodden enn på Notodden?

Nei, la oss holde hodet kaldt: Hvordan Henrik Ibsen og Knut Hamsun uttalte ordene, kan være temmelig likegyldig; det viktige er at deres skrevne ord går fram til oss så friksjonsfritt som mulig. For skriftspråket er stabilitet en dyd.

Den ulykksalige ideen om lydrette skrivemåter har helt overflødig satt Norge i en særstilling i Norden. Jeg tenker på isolasjonistiske former som infinitivsmerket å, aldri, nå, etter, noen, meg, deg, seg, ble, brakte. I nabolandene het det – heter det – hhv. at(t), aldrig, nu, efter, nogen/någon, mig, dig, sig, blev, bragte. Slik kunne vi ha fortsatt å skrive, hadde det ikke vært for de geskjeftige ortofonister.

 Men nå er det for sent.

I den grammatikken jeg satt med på folkeskolen, stod det en oversikt over såkalte modale hjelpeverb: kunne, skulle, måtte, ville, burde og så tore. Slike verb forteller om den måten setningen trer fram på, het det  – som tvang, plikt, påbud, vilje, tillatelse, mulighet.

De modale hjelpeverbene tar normalt infinitiv uten å: “Jeg skal komme.”

Men tore skiller seg ut. I betydningen ‘våge’ opptrer dette verbet ofte med infinitivsmerket å: “Vi må tore å se sannheten.” Derimot uteblir å når tore har modal betydning: “Det tør være slik at …”

Man foretrekker gjerne den folkelig talespråksformen å tørre: “Vi må tørre å se sannheten.”  Til overraskelse for mange tradisjonssinnede har Språkrådet gått god for en slik setning, altså inklusive infinitiven tørre. Anders Johansen, som er beæret med en Språkrådspris for sin sakprosa,  skriver sånn i sin bok “Skriv!” (2009): “noen må manne seg opp til å tørre å skrive direkte.”

Det er likevel ikke forbudt å holde seg til konvensjonell språkbruk og skrive f.eks. “Jeg tør ikke fly.” Og i infinitiv gir Språkrådet oss valget mellom å tore og å tørre; verbet kan bøyes slik: tør – torde/turte — har tort/turt. De folkelige formene tørte — har tørt er utestengt fra Språkrådsnormen.

Hvis det er av interesse, kan jeg opplyse at jeg personlig foretrekker å tore — tør –torde — har tort, og så lar jeg den medfølgende infinitiven stå uten å.

I min tale ved overrekkelsen av riksmålsprisen tjuenullni gav jeg en karakteristikk av prisvinneren Rune Christiansens språk og stil. Han fortjener den hedrende omtale han fikk for sin roman “Krysantemum”.

Rune Christiansen

Ved den anledning festet jeg meg ved ordet “blatant”, som Christiansen bruker to ganger. “Blatant”, som betyr ‘høyrøstet, brautende, vulgær’, hadde jeg ikke sett før i en norsk tekst.

Per-Berhard Wright mener at bruken av dette engelske ordet er en utidighet fra Christiansens side, et umotivert påfunn.

Da jeg støtte på “blatant” hos Christiansen , tok jeg meg en rundtur i ordbøkene over nåtidsnorsk og fant ordet bare ett sted: i “Bokmålsordboka” (2005).

Man kan spekulere på hvorfor Christiansen tyr  til et slikt eksklusivt ord — og dessuten: Hvordan skal det uttales? Med trykk på siste stavelse, som “elegant” og “pedant” eller som på engelsk med trykk på første stavelse?

“Bokmålsordboka” oppfører en uttale med trykk på siste stavelse.

Hvorfor bruker vi — noen av oss! — bannord og skjellsord?

Tja, grunnene kan være flere. Men jeg kan svare med et annet spørsmål: Hvorfor hever og senker vi stemmen, snakker snart raskt og snart langsomt? Hvorfor strør vi språklige blomster langs den sti vi vandrer?

Jo, for å gi farge, liv, engasjement, avveksling i talen, bryte det ensformige.

I skjellsordene søker og finner vår selvfølelse tilflukt overfor tollere og syndere; vi påtaler vår rett, anklager, skjeller og smeller.

Det finnes en hel vrimmel av syntaktiske regler som styrer vår språklige atferd. Heldigvis er disse reglene ubevisste og automatiserte, vi behøver ikke å gå rundt og tenke på dem.

En setning som ”Han hørte Eva spille piano” er helt OK, den svarer til “Han hørte (at) Eva spilte piano”.

Bytter vi så ut “hørte” med f.eks. “satte pris på”, kan det gjerne hete “Han satte pris på at Eva spilte piano” (at må være med), men ikke ”Han satte pris på Eva spille piano”.

I norsk kan vi ikke konstruere “mistenke” med en at-setning som objekt, men det kan svenskene, og ettersom vi gjerne aper etter dem, skriver norske journalister oftere og oftere f.eks. slik: “Mistenker at Chen ble holdt i live i flere dager” (NTB); “Poltiet mistenker at brannen oppsto i annen etasje” (Aftp). Merk at konstruksjonen ofte dukker opp i tekster som enten er oversatt fra svensk eller på annen måte har sammenheng med svensk. I en NTB-melding heter det således: “Forlaget Bonniers mistenkte at Liza Marklund  …”

Her er et sitat fra den nylig utgitte biografien over Sigurd Evensmo; forfatterne Stian Bromark og Halvor Finess  Tretvoll kvier seg ikke for å skrive: “Han mistenkte at det skyldtes at han hadde en høvelig betalt jobb i staten” (s. 573).

I svensk kan “misstänka” ta objekt m. infinitiv, noe som er umulig i norsk (”de mistenkte ham stjele epler” er en umulig setning). Prøv å oversette følgende setning: “Turister misstänks tjuvfiska hummer.”

“For å skjule sine sterke følelser for barn, omtalte hun dem for eksempel alltid med det kjekke, usentimentale ord ‘unger’” (Jens Bjørneboe: “Under en hårdere himmel” (1957)).

Det er romanens Afrodite som det her siktes til; modellen er psykologen Nic Waal.