Jeg har i et annet blogginnlegg (”Den langvarige kampen for -a”) omtalt de språkpolitiske bestrebelser på å gjøre fortidsformen -a til allmenn form i den største og mest produktive verbklassen (har samla osv.).

Moltke Moe (død 1913)  – samnorskstrevets bannerfører 

I samnorskperioden la man overordentlig stor vekt på å få innført denne a-formen. Det første forsøket skjedde ved rettskrivningsreformen av 1917, der -a-formene ble tillatt.  Det var et meget radikalt tiltak, for a-formene  “har ingen utbredelse i skrift, og føles også i talesproget som vulgære”, som grammatikeren August Western skrev i 1921.

Senere rettskrivningskomiteer har opprettholdt a-formene. Men alternativet -et (har samlet osv.) har ikke vært lett å utrydde, det står overordentlig sterkt; fortidsformen på -et er således i høyeste grad en levende form. Bak den står nesten hele riksmåls-/bokmålslitteraturen på 1900-tallet og for øvrig det talemål som denne litteraturen er sprunget ut av. “Kultivert bm. [=bokmål] kjenner bare -et hittil”,  konstaterer Olav Næs i 1952. Bjarne Berulfsen påpeker forsiktig i 1966 at a-endelsen har hatt “relativt liten gjennomslagskraft” , og  Gorgus Coward slår fast  i 1986: “Formene med -a som kasta, blomstra, klatra osv. betegner et brudd med riksmålets skrifttradisjon og har ingen plass i dets normalprosa.”

Egil Pettersen undersøkte i 1990-årene ordformer og skrivemåter til tre generasjoner skjønnlitterære forfattere,  representert av utgivelser i 1937, 1957 og 1977. På tross av myndighetenes energiske samnorskforsøk har forfatterne gjennomgående holdt fast på det tradisjonelle skriftspråket, det vi i dag kan kalle riksmål eller moderat bokmål — landets hovedspråk. Og hva a-bøyning i eksempler som samla, kasta, utvikla osv. angår, så var den meget sjelden i Pettersens materiale.

De stilistiske vanskene ved å praktisere en konsekvent a-bøyning er store, og jeg nevner et par.

Når NRK-journalist Kari Bekken Larsen i sine Dagsnyttbulletiner holder seg til preteritum savna (“Det er bekrefta at kvinna er savna”) og sikta, men beholder partisipp pågrepet (“Politiet har pågrepet kvinna”) og funnet, reagerer vår stilkjensle. Men pågrepet og funnet  må reglementsmessig hete nettopp slik, formene pågripi og finni er ikke normrette. Derimot kunne Bekken Larsen lett unngått stilbruddet ved å velget savnet og siktet.

Når preteritumsformene på -a opptrer i nært naboskap med partisippformer som sunket, funnet, krøpet, trukket osv., gjør helheten et uharmonisk inntrykk. Men synki, finni, krypi , trekki osv. er ikke noe normrett alternativ, så når nyhetsleser Elin Pettersen i NRK sier avskaffa, forårsaka, lova  – men “båten er trukket av grunnen“, da er stilbruddet legalisert i Språkrådets rettskrivningsforskrift. 

Sånn er normsituasjonen i Norge.

Ingen annen enkeltperson har som lærdomsgiganten Halvdan Koht preget norsk språkpolitikk på 1900-tallet. Hans visjon om et samnorsk skriftspråk, tuftet på “norsk folkemålsgrunn” og høvelig for alle nordmenn i bygd og by, fenget i vide kretser. Han gav visjonen  slagordform: “Frå det ‘rotnorske’ gjennom det ’sernorske’ fram til det ’samnorske’.”  Det norsk-nasjonale var en grunnverdi i Kohts liv.

Det er ikke lett å forstå hva som konkret ligger i det slagordet jeg siterte, men uansett: Samnorsken var en vakker tanke, og ideen vant støtte i det politiske etablissementet.

Planen hadde bare en hake ved seg: Folket ville ikke ha samnorsk. Nå er samnorskideen offisielt begravd. Gjennom offentlige tiltak, juridiske og politiske grep, kvotebestemmelser og økonomisk understøttelse skal våre myndighetene  i stedet forsøke å opprettholde nynorsken så lenge det går.

Men det går ikke godt. En gang trodde målfolk på ideen om nynorsk som “einaste riksmål”, nå er det 8-9 % av den voksne befolkning som sokner til nynorsk, og i grunnskolen er det godt 13 % som har nynorsk som hovedmål. Lavere har tallet aldri vært siden man begynte å føre statistikk. Og nynorsken er mer og mer blitt et vestlandsfenomen.

Tilbake til Koht. Svigersønnen, den energiske målmannen Sigmund Skard,  forteller at Koht i sine aller siste år (han døde i 1965)  ”misvona” og spør seg om “heile striden for den nynorske målreisinga har ført til nederlag”.

Koht svarer selv:  “Det ser så ut [...] Kanskje berre nokre få nynorske dikt vil bli ståande att som monument over striden, og einaste trøysta vera at reisinga har sett merke etter seg i bokmålet [...] Men kor mykje?”

Andre målfolk har tenkt som Koht: Hvis ideen om nynorsk som “einaste riksmål” må skrinlegges, ligger dets raison d’être i å overrisle bokmålet med ord og former.

Men også den planen må man oppgi. Noen gloser med administrativt eller departementalt preg har vunnet innpass (f.eks. søknad, merknad ; Norsk lysingsblad (ikke lysnings-); skrivemåter som vegvesen, høgskole), men lånestrømmen har for øvrig gått motsatt vei — fra bokmål til nynorsk.

Det mest påtrengende problem for nynorsken i dag er derfor å holde bokmålsord og -former på armlengdes avstand. I opplæringen av skriftlig nynorsk sidemål er norsklærerens viktigste oppgave å slå ned på bokmålsinnslag.

 Den svenske forfatteren Carl-Henning Wijkmarks roman “Stundande natten” er en dypt alvorlig, en rystende bok. Da den kom i 2007, ble den uventet belønnet med Augustprisen for årets skjønnlitterære bok.

Til bibliotekarene ved Bærum bibliotek har jeg i årevis stått i det aller hjerteligste forhold, og jeg blir møtt med den største velvilje når jeg foreslår innkjøp av nye bøker. Denne gang innfant “Stundande natten” seg etter noen uker, og jeg leste den på et par kvelder.

Carl-Henning Wijkmark

“Stundande natten” er et eksistensielt kammerspill om kunsten å dø og en meditasjon om de ytterste spørsmål. Hovedpersonen Hasse ligger uhelbredelig syk på sykehuset på rom med tre andre jevnaldrende menn som likeledes er utenfor rekkevidde av noen medisinsk redning. Den gudløse Hasse reflekterer over sin fortid og forsøker å avfinne seg med en framtid som skal inntreffe uten ham. Ingenting annet enn den skremmende intetheten – stundande natten  – forestår. Boken handler om tankens kraft mot kroppens forfall og lidelse i livets sluttfase.

Les ikke “Stundande natten” hvis du ikke vil ta inn over deg menneskets eksistensielle vilkår.

Da Odyssevs endelig kom tilbake til Ithaka og skulle ta sitt hus og sitt rike i besittelse, fant han huset fullt av ufordragelige snyltegjester, som attpåtil hadde den frekkhet å fri til hans ektefelle Penelope.

Odyssevs kledde seg ut som fattig og ynkelig tigger, og i Odysseens tjuende sang, “Hva det hendte før frierne ble drept”, fortelles det om hvordan en mann fra Samos, Ktesippos, tok en “fot av en okse / opp av en kurv og slynget den ut. Da bøyde Odyssevs / rolig sitt hode til siden, og bare et tirrende hånsmil / røpet hans harm da den kastede fot fløy like i veggen.”

Dette var noen linjer av P. Østbyes oversettelse. På det sted der det står “tirrende hånsmil”, heter det i den greske originalen i direkteoversettelse:  “sardonisk smil.”

Ennå i dag kan man tale om “et sardonisk smil”, dvs. et bistert, truende, kanskje hånlig smil. Men tenk deg om før du bruker det, for det er ikke noe hverdagsord som alle kjenner. Nils Kjær bruker det: “en sardonisk grimase.”

I den seneste hundreårsperioden har de riksmålsskrivende vært rammet av et skred av rettskrivningsreformer: 1907, 1917, 1938, 1959, 1981, 2005. Og da er ikke NS-rettskrivningen i 1941 tatt med; jeg har heller ikke nevnt at riksmålet er offisielt omdøpt i perioden, eller at tallordreformen i 1951 påla oss alle å uttale tallene på en ny måte.

Nå skal alt bli annerledes. Samnorskpolitikken er avblåst; skriftspråket skal stabiliseres.

Men tar man den gjeldende rettskrivningsnormen i øyesyn, er det ikke viljen til stabilitet som springer i øynene. 2005-rettskrivningen var et kompromissprodukt, og derfor er valgfriheten overveldende: lovte, lovd, lova, lovet; bød, bøy, bydde; hvis, viss; hverken, verken osv. osv. I tidsskriftet Ordet nr 3/2010 står det en utdypende artikkel om dette emnet.

I våre naboland innfinner skrivemåter og bøyningsformer seg med selvfølgelighet under skrivearbeidet. Det blir således frigjort energi for arbeid med selve ordvalget, på de syntaktiske konstruksjoner, på stilen. Rettskrivning og bøyningsformer ligger fast; normen er enhetlig og stabil.

Vi kommer ikke dit før man drastisk har redusert valgfriheten.

Norge er et av verdens beste land å bo i, det har avisen Newsweek kommet fram til. Vi ligger på sjetteplass på lista: 1) Finland, 2) Sveits, 3) Sverige, 4) Australia, 5) Luxembourg, 6) Norge. Danmark kommer på tiendeplass.

Man undres over hvilke kriterier som er lagt til grunn, og får beskjed: utdannelse, helse, livskvalitet, økonomisk konkurransenivå, politisk stabilitet. Sant å si fortoner det seg noe vanskelig å håndtere slike størrelser, men OK, vi unner finnene førsteplassen og svenskene tredjeplassen. For øvrig er vi jo vant til at Finland tar teten i slike undersøkelser – nær sagt uansett hvilket emne det er snakk om.

Jeg sitter på en stubbe i tyttebærskogen og spiser mine to skiver med geitost og tenker vekselvis på denne målingen og på ingenting. Trehørningen glitrer foran meg, himmelen er blå, og jeg har halvfullt spann. Jeg sitter der mutters alene og er bare en times sykkeltur hjemmefra. 

Om ingen tar det fortrydelig opp, beslutter jeg meg for å skubbe Norge et par plasser oppover på lista.

Jeg leser Vigdis Hjorths roman av året, “Snakk til meg”, og tenker at hun har en forbløffende evne til å pønske ut gode titler, eksempelvis “Hjulskift” (2007), “17.15 til Tønsberg”(2003), “Fordeler og ulemper ved å være til” (2005), “Tredje person entall” (2008).

Dessuten skriver hun medrykkende, til dels elegant.

Men jeg tenker også at forlaget, CappelenDamm, bør gå i skammekroken.

Vigdis Hjorth

For hva formverket angår, er “Snakk til meg”  nemlig et surr fra ende til annen. Forlaget burde sørget for et minimum av konsekvens.

Mest påfallende er forfatterens ubesluttsomme forhold til de substantiviske a-formene i entall. Hun veksler uten påviselig motivering eksempelvis mellom hånden og hånda (samme side!), gaten og gata, klokken og klokka, luften og lufta, skjorten og skjorta, sengen og senga.  Når hun skriver terrassedøra, frontruta, romjula,  jorda, hotellboka, kokeplata, lyspæra, skåla, sola, uka, veska – da venter vi også trappa, tida, helga — men nei, her står det trappen, tiden, helgen   – og for øvrig broen, haken,  jakken, lampen, lommen, marken , natten, tiden.   Osv.

Hun kan ikke bestemme seg, men skriver tjuetre og treogtjue og treogtyve. For øvrig undrer en oppmerksom leser på hva slags dypere mening forfatteren kan ha med skrivemåter som søtten og søttende i stedet for sytten, syttende.

Hjorth holder seg til gjengs kasusbøyning han/ham, men skriver likevel “(hun) hørte han reise seg” og — foran relativsetning: “fordi han kjente han som hadde vakt om natten”; “jeg skulle møte han som lovet å ordne opp”.

På s. 47 forekommer unnselig  i betydningen ‘uanselig’, og når hun to steder av en eller annen grunn tyr til en svensk frase, blir det galt begge ganger. Det står  jämnföra — det skulle stått jämföra.

Pronomenenes kasusbøyning setter iblant grå hår i hodet på folk, og da tenker jeg ikke bare på dem som sjelden tar i et penneskaft eller aldri knastrer på tastaturet. Nei, også lærde og skrivevante folk er iblant ute og svømmer. I flere bloggposter har vi rettet lyskasterne mot problemet.

Aftenpostens USA-korrespondent skriver: “Men dem som hadde forventet sterke utfall denne dagen ble skuffet” (FEVs uth.).

Feilen beror kanskje på at det foran det kursiverte pronomenet står en setningsinnledende konjunksjon, som  skribenten forveksler med en preposisjon. Men “men” er altså ingen preposisjon og stiller ingen krav om avhengighetsform av det følgende pronomenet.

Og så har jeg ikke engang nevnt at sitatet mangler et komma.

Jeg ser at Arbeiderpartiets utenriksminister Jonas Gahr Støre omklamres av flere norske biskoper, som hyller ham for hans “åpne” syn på religionen, som de sier. Støre går nemlig langt i retning av å “forstå” det religiøse engasjement rundt om i verden. Uheldigvis får dette engasjement iblant riktig utrivelig følger, f.eks. 9/11, men det skal ikke avholde oss fra å vise religionen tilbørlig respekt. Mener Støre.

For meg å se er Støres holdninger gjennomgående utflytende og konturløse, og hans reaksjoner på den danske karikaturprosessen i sin tid var da også ulne og ubesluttsomme. Danskene kunne fortjent en tydeligere støtte. Jeg sier ikke at han forsvarer de voldelige overgrep, men uttrykksmåten hans er så avdempet forsiktig og krampaktig tolerant at man må tro at Støre går langt i retning av “forstå” bakgrunnen for islamske terrorhandlinger — de er jo for en stor del religiøst motivert. Av en eller annen grunn skal man ha respekt for religionen, åkke som. Og Støre går på gummisåler.

I EU-saken skal Støre være ja-mann, og det er vel og bra. Men når han en sjelden gang åpner sin munn i den saken og uttaler seg om et eventuelt norsk medlemskap, er han igjen så forsiktig avdempet at han høres ut som en nei-mann.

Hva er det som ligger til grunn? Er mannen konfliktsky, og prøver han å være venner med alle?

Jonas Gahr Støre

En gang sa Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter nei takk hver gang  kongen inviterte til slottsmiddag. Partiet var jo for en republikansk statsskikk, og republikanere smisker ikke for kongen og hans famlie.

Støre er så langt fra å være republikaner at han nå — etter å sittet på en regjeringstaburett en tid – pleier privat omgang med kongefamilien; kronprinsparet  er hans nære venner og således invitert på hans 50-årsparty. Også en annen hypermoderne Arbeiderpartipolitiker, Trond Giske, er viden kjent for å dyrke private forbindelser med kongehuset.

Men denne gang gjaldt det Jonas Gahr Støre. Som man forstår: Han er ikke min mann.

Det kan ikke være lett å være Kristelig Folkeparti om dagen. Valgstrategene i partiet mener at det i et sekularisert samfunn bør gås stillere i dørene med bekjennelsesparagrafen, og at tillitsmenn i partiet gjerne kan være tillitsmenn selv om de ikke bekjenner seg til den kristne tro.

Men partileder Dagfinn Høybråten, som jeg for øvrig høyakter på grunn av hans banebrytende innsats for røykeloven, prøver nå å gyte olje på vannene og taler for “en samlende løsning”, som han sier. Denne samlende løsning innebærer at tillitmenn riktignok slipper bekjennelsesplikten, men at de må stå for et kristent verdisyn. Sier Høybråten.

Dagfinn Høybråten

Altså, ikke noen bekjennelsesparagraf, men et krav om kristent verdisyn.

Jeg har en mistanke om at “kristent verdisyn” er et temmelig utflytende begrep, og at grunnelementene i “det kristne verdisyn” kan gjenfinnes i nær sagt alle politiske partier i Norge.