Gud

Jeg støter på mennesker som sier de tror på Gud, men ikke på ham vi treffer i Skriften, i budene eller i trosbekjennelsen — nei, de tror på en mer ubestemmelig kraft, en allmakt som finnes i og omkring dem overalt i naturen. Denne kraften kaller de Gud.

Petter Amundsen skriver en aviskronikk om hvorfor han kristen, og jeg har opplatt mitt sinn og forsøksvis fulgt hans tankebaner. Kirkens trosbekjennelse, treenighets- og transsubstansiasjonslære bryr han seg  ikke om, døden er visstnok uinteressant, og han er «skeptisk til Bibelen som faktabok».

Han anfører i stedet disse to grunner for sin tilhørighet i kristentroen: 1) han er døpt, 2) han oppfatter Jesus som en personifisering av solen; nattverden representerer det åndelige lyset. «Guds eventuelle allmakt er en makt til å inspirere mennesker til nestekjærlig handling», skriver Amundsen og antar at de fleste som er døpt, «vil synes at dette er et greit prinsipp å ta del i».

Høvik kirke, der man døpte FEV som spedbarn 

Amundsens tanker virker slett ikke usympatiske, men de er aldeles uhåndgripelige; hans  amatørteologiske kling-klang gir iallfall ingen som helst resonans i min sjel og forstand (enda jeg faktisk er døpt).

I dette Darwinåret kan man spørre om Amundsens holdning til læren om evolusjon ved naturlig utvalg. På tross av hans selverklærte uavhengighet av Kirkens lære er det ting som tyder på at Amundsen er skapelsestroende eller kreasjonist. Han skriver nemlig (i  ikke helt vellykket syntaks) at skaperverket «langt overgår hva normal fantasiutrustning kan akseptere skulle ha skapt seg selv», og han henviser i den forbindelse til en venn som ble kristen i det øyeblikk han så sitt første barn.

Steven Weinberg

Jeg kom over et sitat av nobelprisvinneren, fysikeren (og ateisten) Steven Weinberg:

«Enkelte mennesker har Gudsforestillinger som er så omfattende og fleksible at det ikke er til å unngå at de finner Gud overalt hvor de leter etter ham. Det sies f.eks. at «Gud er den ultimate» eller «Gud er vår bedre natur» eller «Gud er universet». Naturligvis kan ordet ‘Gud’ (som andre ord i språket) gis den betydning vi foretrekker. Hvis man vi si at «Gud er energi», så kan man finne Gud i en kullbit.»

Steven Weinberg (f. 1933)

Carl Sagan

Men dermed blir ordet Gud fullstendig ubrukelig, fordi det som begrep mister alle konturer og kan anvendes om nær sagt alt. Astronomen Carl Sagan sa det slik: «hvis man med Gud mener de fysiske lover som styrer universet, finnes det åpenbart en Gud. Denne Gud er emosjonelt utilfredsstillende … det gir ikke mye mening å be til tyngdekraften.»

Carl Sagan 1934–96

Fra tid til annen får vi gallupundersøkelser om troen: så og så mange prosent av befolkningen tror på Gud. Det skulle vært uhyre interessant å få vite hva slags Gudsforestilling de bærer på.

Weinberg mener at hvis ordet Gud skal ha noen mening, bør det brukes slik folk generelt oppfatter det, nemlig som betegnelse for en overnaturlig skaper som det er riktig å tilbe, som besvarer bønner, gjør tilfeldige mirakler, tilgir eller straffer synder, osv.  Den er en slik Gud man møter i  min gamle skolekatekisme, bl.a. i kommentaren til det første bud: Det finnes én eneste sann Gud; han forbyr oss å tro på avguder, og «vi skal frykte og elske Gud over alle ting og lite fullt og fast på ham» .