I andre europeiske kulturland, inklusive våre naboland, er det en selvsagt forutsetning at nyhetsinformasjon og -kommentar via etermediene skal foregå på det riksgyldige normaltalemålet, dvs. på et språk som i ordvalg og bøyninger ligger nær skriftspråket. Radio- og tv-medarbeiderne låner sin stemme til et budskap som skal gå mest mulig uforstyrret fram til lytterne.

Slik var det lenge i NRK også. Men det nåværende regime under kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas har bevisst avveket fra denne praksis. NRK skal ikke lenger være noe språklig forbilde, og man har  fjernet henvisningen til ”korrekt språk”. 

Jeg var selv i 22 år språkkonsulent i institusjonen, og jeg tjente under fire kringkastingssjefer: Ustvedt, Gjerde, Elster og Førde. De hadde en helt annen forståelse av kringkastingsspråket enn Bjerkaas. Især Elster var ustoppelig engasjert i spørsmålet om hensiktsmessig og korrekt språk i etermediene. Jeg hadde et utmerket samarbeid med ham.

Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas 

I dag er det i praksis slik at enhver får snakke slik det måtte passe ham – ubundet av lenker, bånd og tvang. De kaller det dialekt og mener å høste sympati med den betegnelsen, men en mer passende betegnelse er indivdualspråk (idiolekt). Resultatet er uansett et stilløst sammensurium, et miks-maks av former og uttalevarianter. For en kritisk lytter som meg er NRKs sendinger en daglig påkjenning. Det er fristende å gjengi målkjempen Hans Ross’ ord da han hadde lest Hellemyrsfolket: “Ørene mine blir sønderrevet av de kjøns- og endelsesfeil som [Amalie] Skram har begått.”

Forholdene internt i NRK ligger ikke heller lenger til rette for taleteknisk veiledning og opptrening. Hensynet til taletydelighet, talehastighet, pausering og diksjon er neglisjert.

La meg konkretisere. Den politiske kommentator Kyrre Nakkim har lagt seg til en urytmisk, stakatto talemønster og et nervøst oppjaget taletempo. I stedet for å variere tempo etter innholdsmomentenes relative viktighet, slurver Nakkim av gårde i et tempo tilsynelatende upåvirket av innholdet. Dertil kommer at hans artikulasjon er kritikkverdig.

I et kort innslag i programposten Politisk kvarter veksler han uten system mellom retta (”han retta en henstilling”) og scoret, mellom krisa og krisen. I samme utpust forekommer den konvensjonelle formen tiden (med -en-form) og den løsslupne uttalen nøkkærn (”Arbeiderpartiet har nøkkærn”). I løpet av tretti sekunder rekker Nakkim å bruke motevendingen å gå for to ganger (”hvem de vil gå for”) og én gang har tenkt til – og så den uunngåelige preposisjonsforbindelsen med universal betydning: i forhold til  (”rot i forhold til hvem de vil gå for”).

Dette innlegget ble publisert torsdag 8. januar 2009 klokken 10:21 og er arkivert under Språk. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.