Kongen vil ha bort betegnelsen
Kongen skal i sin nyttårstale ha sagt at han vil “ha bort betegnelsen ’samfunnets svakeste’ om rusmisbrukere”.
Der har vi det igjen, denne utbredte overtro på at manipulering med ord skal forandre virkeligheten. Legg merke til at kongen sier at han vil fjerne BETEGNELSEN samfunnets svakeste – underforstått: Hvis undersåttene er lydige og foretar de filologiske justeringer som kongen beordrer, får denne utsatte gruppen bedre levekår.
Slik skjer gang på gang, at man ved verbal triksing tror å fremme deres sak som man mener å hjelpe. Ideen er forankret i en språkvitenskapelig retning som kalles for generell semantikk; den hadde i 1960- og 1970-årene vind i seilene i Amerika. Hos oss har den åpenbart fortsatt mange tilhengere, også på kongelig nivå. De har gjort seg høylytt gjeldende i fordømmelsen av tradisjonelle ord og uttrykk av typen neger, sigøyner, eskimo, ikke-vestlig. Parolen er at disse uttrykkene må forbys helt og holdent.
Men kongen sa mer: “I realiteten er noen av dem [=de som blir omtalt som 'samfunnets svakeste'] de sterkeste blant oss.”
Utsagnet høres unektelig tiltalende ut, men unnskyld, skal det være lov å snakke om “de sterkeste blant oss”? Hvis det finnes noen som er sterkere, må de være sterkere enn noen andre, som altså er svakere. Har kongen ombestemt seg? Kan vi likevel snakke om at noen er svakere?
Medkjensle med folk som har det vondt, er fra alle synspunkter sett sympatisk. Slike medmennesker kan trenge vår støtte. Men hverken kongen eller vi andre bør klynge seg til den forestilling at manipulering med ord gjør synderlig fra eller til.
fredag 2. januar 2009 klokken 13:37
Kongen kunne spart seg “I realiteten er noen av dem [=de som blir omtalt som ’samfunnets svakeste’] de sterkeste blant oss.” Enig i det.
Men jeg synes det er veldig bra at han vil ha bort betegnelser som svak, de svake, de svakeste av de svake, og de svakeste i samfunnet. Det er og blir fryktelig krenkende å bli betraktet som svak. Og hva betyr det egentlig? At noen har dårlige gener?
Betegnelser som neger, sigøyner og ikke-vestlig er tross alt mer forståelige. Og det ligger ikke per definisjon noe negativt i dem, selv om jeg aldri ville drømme om å si neger.
fredag 2. januar 2009 klokken 13:48
[...] Finn-Erik Vinje av alle skulle innlede
fredag 2. januar 2009 klokken 14:04
Me lever i ein kultur som der me freister halde fast i at alle menneske, uasentt kjønn, hudfarge, religion, seksuell legning, utdanning, evner og virke er LIKE VERDIFULLE.
Det er openbert at dersom me nyttar ord som “sterke” og “svake” individ, risikerer me ei verdivurdering av dei me snakkar om. Dersom omgrepa “svake” blei brukt som “mindre verdifulle” ville kongen sine ord vore viktige.
Dersom omgrepa i praksis blei brukt til å legitimere dårlegare rettsvern eller tilbod til dei omtalte “svakare stilte” kunne kongen sine ord vore viktige.
Men slik eg opplever det blir ikkje desse omgrepa i dag brukt som verdivurdering, snarare tvert om. Me snakkar om “dei svakaste” i tydinga “dei me treng ha særleg omsorg for”, og som “dei som har det vanskeleg”.
No står kongen sine ord som laus retorikk, som eit mislukka forsøk på å rette opp ein urett.
For uretten her er ikkje å anerkjenne at nokon har det vanskeleg, men å ikkje hjelpe dei vanskelegstilte tilstrekkeleg.
Å endre ordlyd kan vere bevisstgjerande der ord og omgrep gjev uttrykk for haldningar me bør vere meir bevisste kring. Men i dette tilfelle tenker eg at omgrepa ikkje i seg sjølve gjer urett, eller fastheld eller legitimerer tankegang som gjer urett mogleg. Her har me ord som faktisk freister gjere merksam på vanskar, og uretten ligg i handling, ikkje i ord.
fredag 2. januar 2009 klokken 14:21
Kristine Tofte, jeg er uenig med deg i at det her ikke ligger en verdivurdering. Det er ikke uten grunn at det er “de svake blant oss” som avvises og diskrimineres i hjelpeapparatet, ikke anses som troverdige osv.
“Den svakes” ord blir ikke vektlagt, vedkommende mister retten til å ha en subjektivitet. “Den svake” behandles ikke som en borger. Man tar det for gitt at hun ikke har noen utdannelse og/eller kunnskaper osv.
Vel, de som selv ønsker å bli kalt svake, må selvsagt få lov til det. Men slik det brukes i dag, opplever i alle fall jeg det som forferdelig nedlatende.
fredag 2. januar 2009 klokken 15:23
Tillater meg å være uenig med deg her, Vinje. Betegnelser påvirker forståelse og handling. Derfor er det viktig å være bevisst språkbruk.
fredag 2. januar 2009 klokken 18:11
Sigrun: No googla eg for å sjå kva eg fekk opp. Og det eg ser der stadfestar at ordet blir brukt slik eg har opplevd.
Slik eg ser ordet mest brukt, er det slik som dette:
“(…) rammer de svakeste i samfunnet”, “verne om de svakeste”, “skal sikre hjelp til de svakeste i samfunnet” osb.
Altså eit omgrep som omfattar dei som er hardast ramma, ahr det vanskelegast, dei som slit mest, som treng hjelp og omsorg.
fredag 2. januar 2009 klokken 23:17
Jeg tror at skribenter som velger å følge kongens foreslåtte filologiske justering vanskelig kan unngå å være mer nøyaktige når de beskriver vanskeligstilte samfunnsgrupper.
Ingen skjebne er lik den andre, og en mer nyansert framstilling av de som strever er det minste man kan gjøre. Det koster lite og kan som Thor påpeker påvirke forståelse og handling.
Sett i lys av debatten Bjarne Håkon Hansen startet før jul er det å håpe at de som etter hvert utarbeider visjoner og planer har kongens oppfordring i bakhodet…
fredag 2. januar 2009 klokken 23:38
Dei som utarbeider reelle hjelpetiltak nyttar slett ikkje omgrepet “dei svakaste i samfunnet”. Det er eit vagt og unøyaktig ord for bruk i vage og overordna uttaler om solidaritet, omtanke og omsorg.
fredag 2. januar 2009 klokken 23:55
Siden sterk og svak er et begrepspar som utgjør en binær opposisjon (tror jeg det heter), er det jo bare å tenke på hvordan ordet sterk brukes – nemlig ofte som ros.
F.eks. “Når hun klarer å gå oppreist etter alt hun har vært gjennom, viser det at hun er veldig sterk.”
At ordet svak samtidig skulle være verdinøytralt, tror jeg ikke på.
Tenk også på Harald Ofstad, og på Torbjørn Røe Isaksens essay “Svakhetens moral” fra 2005. Sistnevnte tenkte ikke “god moral” med dette begrepet.
lørdag 3. januar 2009 klokken 11:06
Kongen ville nå slett ikke fjerne bruk av betegnelsen ‘de svakeste’ – han ville ha slutt på å bruke den om rusmisbrukerne.
Ellers vet jeg ikke om verken holdningene eller hjelpen til oss som trenger hjelp blir bedre og mer relevant om vi blir omtalt med andre ord. Så lenge vi er hjelpetrengende, vil nye begreper, etter at de er innkjørte, konnotere til svakhet, uansett.
Utfordringen er å bekjempe implisitt forakt for svakhet, vel? Og å få lov til å framstå som sterk uten dermed å miste troverdighet som hjelpetrengende.
søndag 4. januar 2009 klokken 12:11
Eg tenker at eg er like mykje verdt som menneske uansett om eg tener pengar eller ikkje, om eg treng andre sin hjelp eller ikkje. Men i periodar opplever eg meg meir utsatt, meir sårbar, meir avhengig av andre. Om dette kan oppsummerast som “svak”, veit eg ikkje, og eg skjønar motstanden mot ordet.
Men eg syns ikkje det er skammeleg å vere svakare i periodar. Om alle var like sterke alltid, ville me aldri få høve til å komme nær kvarandre og nær vår eigen moral og empati.
søndag 4. januar 2009 klokken 14:12
Kristine Tofte: Hva med dem som er “svake” hele livet, tror du?
søndag 4. januar 2009 klokken 20:54
Ja, er det skammelig hvis en er svak, i betydningen hjelpetrengende, hele tiden?
Og er ikke verdifullhet et irrelevant begrep brukt på mennesker? Er der noen som ikke er verdifulle?
Det er vel hvordan en blir verdsatt som har betydning.