I Bergen sitter den drevne statistiker Steinar Øksengård og følger med argusøyne styrkeforholdet mellom nynorsk og bokmål i skoleverket. Nå foreligger grunnskoletallene for 2008–09.
Nynorskandelen er sunket uavbrutt siden okkupasjonstiden. I toppåret 1943–1944 hadde 34 % av barna i folkeskolen nynorsk hovedmål. I dag, i skoleåret 2008–09, er andelen redusert til 13,37 %. Lavere har tallet aldri vært.
I løpet av de ti siste årene er det blitt 41 000 flere elever med bokmål som hovedmål; tallet på nynorskelever har sunket med 6 000. Hordaland er det fylke som har flest nynorskelever, og i 1992 var det nynorskflertall i fylket. Nå har seks av ti elever bokmål som hovedmål.
Nynorsken blir mer og mer et rent Vestlandsfenomen. De elever som har nynorsk som hovedmål, befinner seg praktisk talt alle i de fire Vestlandsfylkene. Utenom Vestlandet er nynorskandelen bare 2,27 % (i forrige skoleår: 2,41 %).
Når nynorskelevene går videre i skolesystemet og selv kan bestemme hvilket hovedmål de vil ha, skifter mange av dem til bokmål. Det faller lettere. Anslagsvis 8–9 % av elevene har nynorsk som hovedmål i den videregående skolen.
I tre omganger, i 1995, 2000 og 2005, stilte Norsk Gallup dette spørsmål til voksne nordmenn: Hvilket språk benytter du i privat sammenheng — nynorsk eller bokmål? Resultatet ble noenlunde det samme. Svarene forelte seg slik: nynorsk 7–8 %, bokmål 86– 87 %, begge deler 5–6 %.
Den første av disse undersøkelser ble foretatt på oppdrag av Norsk språkråd, men målfolkene i Språkrådet er ikke glad for disse tallene og har siden ikke villet gjenta undersøkelser. Man er tydeligvis redd for at tallenes tale vil bidra til å svekke målfolkets krav om skjerpede juridiske, politiske og økonomiske støttetiltak.
For det politiske miljø er det maktpåliggende å forsvare nynorsken med alle midler. Den språkmeldingen som regjeringen la fram tidligere i år, har én gjennomgangsmelodi: Nynorsken skal styrkes, koste hva det koste vil. Kvoteordninger skal opprettholdes, likeledes den meningsløse tid- og energisløsingen som heter skriftlig sidemålsopplæring.
Men myndighetenes vilje til å forsvare nynorsken med alle midler rekker likevel ikke til, noe som klart kan utleses av skolemålsstatistikken. Når folk selv får bestemme, velger de bort nynorsken.
Nynorsken kan kanskje enda noen generasjoner overleve i sine kjerneområder på Vestlandet, men som riksspråk har det neppe noen sjanse. For hundre år siden begynte målfolket å drømme om nynorsk som einaste riksmål i landet, og man forberedte målskiftet og avskaffelsen av riksmålet. Den drømmen gikk i knas.
Målfolk vil heller holde seg til absolutte tall på nynorsktilsutningen, ikke prosenttall. Språkrådsdirektør Lomheim, som tillike er medlem av Noregs Mållag, finner således ut at det er «minst 600 000 nynorskbrukarar» i landet (inklusive spebarn).
La oss se på tallene. Nå (høsten 2008) er det totalt 4 787 800 innbyggere i Norge, og hvis vi legger den ovennevnte Gallup-undersøkelsen til grunn og regner velvillig med ca. 10 % nynorskbrukere, blir det 478 780 (inklusive spedbarn) som sokner til nynorsk. Den omtalte Gallupundersøkelsen gjelder skriveføre voksne språkbrukere.
I den refererte Gallupundersøkelsen er det altså tre svarkategorier: nynorsk, riksmål/bokmål og begge deler (i 2005 henholdsvis 7,5 % , 86,3 % og 5,5 %).
Mållaget vil gjerne regne med at de som sier de bruker begge målformer, er nynorskfolk. Bokmålsforbundet i Bergen på sin side mener at minst halvparten av dem som sier «begge deler», må regnes for bokmålsbrukere. De har hatt nynorsk på skolen, derfor svarer de «begge deler».