Pronomenene er henvisningsord, de peker fram og tilbake i teksten, tydeliggjør sammenhenger og bidrar til at elementene i teksten framtrer som ledd i helheten.

Pronomenene må ofte vise formelt samsvar med ledd som de betydningsmessig hører sammen med, eller også hvilken setningsleddsfunksjon (subjekt, objekt osv.) et ledd har.

Se på setningen “Sine foreldre elsket Jens og Eva”. Med bruken av refleksivt  pronomen har jeg gitt til kjenne to ting: a) at de foreldrene det er tale om, er foreldrene til Jens og Eva; b) at  ”sine foreldre” ikke kan være subjekt.

Det er derfor uheldig når journalist Per Anders Johansen skriver: “Med hans politiske bakgrunn burde Jagland ha skjønt dette.” Det dreier seg om Jaglands bakgrunn, og Jagland er subjekt i setningen — derfor burde det stått “Med sin politiske bakgrunn …”

Harald Stanghelle skriver: “religionsfrihet betyr ar den enkelte av oss kan utøve vår egen religion” (FEVs uth.). “Den enkelte av oss” er grammatisk tredjeperson, og henvisning til et tredjepersonssubjekt  krever sin.

Det er naturligvis nærheten til oss som har forledet Stanghelle til å velge førstepersonspronomenet vår.

Dette innlegget ble publisert fredag 18. desember 2009 klokken 09:52 og er arkivert under Språk. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.