Aftenposten ble en gang kalt «tanta i Akersgata». Med det mente observatørene at avisen var politisk og kulturelt konservativ og dertil snerpete, og at hun holdt på formene, på dekorum.
«Tanta i Akersgata» finnes ikke lenger. Og hva språkformene angår, er Aftenposten et veritabelt virvar. Korrekturavdelingen er nedlagt, og det merkes.
I 2006 bekostet avisen en grundig utarbeidet ordliste, kalt «Aftenpostens rettskrivningsordliste». Den ble utarbeidet av den nå avdøde journalist Ole Nygaard og var et verk som redaksjonsledelsen kunne være bekjent av. Nå skulle det bli språklig orden i spaltene!
Ordlista ble utdelt til alle skrivende medarbeidere, som seg hør og bør. Men så skjedde ikke mer. Ingen av journalistene slår opp i den eller bryr seg om hva som der står. Dermed ble «Aftenpostens rettskrivningsordliste» et mislykket tiltak.
I en lederartikkel nylig, der Aftenposten presenterte sine meninger om sykling i byen, stod det følgende : «Dem som trakterer tohjulinger med ren muskelkraft, synes åpenbart ikke bare at …»
Jeg overlater til bloggvennene å observere kasusbruken.
Avisens rettskrivningsordliste presiserer at det skal være forskjell på han og ham. Det første er subjekt, det andre er ikke-subjekt. Men det bryr journalist Erlend Nesje seg niks om: «Jeg har truffet han flere ganger, jeg har vært og besøkt han i Fulham, jeg har pratet mye med han» [...] «jeg møtte han på benken da jeg trente Fredrikstad og han trente Viking».
Ja, jeg hadde jo ikke ventet å finne akkusativformen av de som subjekt i Aftenposten.
Det inverse er jo Frogner/Bærumsvulgarismen hvor man bruker nominativformen «de» over alt: «for de», «Han sa det til de».
Det er godt at Aftenposten ikke skriver på latin. Da kunne rot i bøyningsformene av substantivene gitt skikkelig spåklig kaos!
I det moderne språk gir grammatiske feil, sjelden misforståelse. Er det derfor bare gammelmannskverulering når man inisterer på korrekt språkføring. Jeg tror ikke det, for slumesete språkføring kan også avsløre slumsete logikk.
Men, noe jeg lurer på, er, er folk fra språkgrupper med mer komplisert grammatikk og flere kasus – f.eks. finsk eller samisk – mer reflekterte enn oss moderne norsktalende – fordi det krever refleksjon å sette setningsleddet i riktig kasus?
Journalisten har sammenfallende form for nominativ (subjekt-kasus) og akkusativ (objekt-kasus) i dialekten sin: ‘dem’ (nom/akkk) – det samme som dem som bruker ‘de’ for begge formene: ‘de’ (nom/akk) – en annen dialekt. Problemer oppstår først når noe skal skrives.
Det er ikke lett å lære hjernen at det skal være forskjellige former for nominativ og akkusativ når det ikke finnes i morsmålet (= individets talespråk). Det kan godt sammenliknes med å lære fremmedspråk.
Ekstra vanskelig blir det i de tilfellene der pronomenet er både objekt og subjekt! Som her: ‘… for dem som … ‘: 1 ‘Vi gjorde det for dem’ (obj og akk), 2 ‘dem (subj) som trenger støtte’.
Morsmålet (= talespråket) har vi ingen problemer med å lære oss, alle (unntatt noen få) lærer å snakke – og med rett grammatikk – uansett språk – uansett hvordan grammatikken er. Det krever ikke ekstra energi eller innsats for å lære språk med mange kasus (ikke vanskeligere enn å bruke preposisjoner på norsk), og skyldes en biologisk medfødt evne til å lære språk. Problemer får en først når en skal lære et språk med annen grammatikk enn morsmålet.
Kan ses på som en levning fra norrønt, hvor det upers. ‘sýnask’ virker sammen med et dativledd (DEN/DE som noe synes slik og slik FOR). På islandsk heter det fortsatt «þeim sýnist» .. og dativformen ‘þeim’ er forgjengeren til dagens ‘dem’.. dog denne teorien er nok høyst usannsynlig her..
Jeg synes man mister autoriteten i budskapet sitt når man ikke skriver gramatisk riktig. Det er selvsagt noen feil som er verre enn andre.
Setter pris på Hegge sin spalte i AP, hvor han tar opp feil bruk av ord og uttrykk.
Jeg er helt enig, Aftenposten er i dag en spøk og leses utelukkende fordi alternativene er så uhyggelig dårlige (les: Dagbladet og VG).
Til saken: Du skriver i siste setning følgende:
«“jeg møtte han på benken da jeg trente Friedrikstad og han trente Viking»
Kasusbruk er en av mine akilleshæler og jeg føler jeg derfor må spørre: Er ikke siste «han» brukt korrekt? Her er jo «han» subjekt i en delsetning («han trente Viking»).
Jeg tar helt sikkert feil, men jeg må spørre når jeg blir så usikker.
Kjære Thomas Wiborg-Thune
Jo da, jo da, her er det jeg som har vært klønete.
Det siste «han» i sitatet er fullkomment korrekt. Nå står det ikke uttrykkelig at denne formen er ukorrekt i sitatet, men det kan leses sånn, og det er min feil.
Takk for påpasselig lesning.
FEV