Politiet mistenker fyllekjøring

Syntaktisk (dvs. hva ledd- og setningsbygning angÃ¥r) er svensk og norsk vesenslike sprÃ¥k. De forskjellene som finnes, er ganske ubetydelige, nærmest til Ã¥ overse. Dermed ligger forholdene til rette for pÃ¥virkning — og naturligvis i en enveistrafikk fra det dominerende Sverige.

I norsk konstruerer vi verbet mistenke etter følgende modell: «Politiet mistenkte henne for Ã¥ ha tatt mannen av dage.» Vi kan konvensjonelt ikke la mistenke ta en at-setning som objekt. Men det kan svenskene!

Dermed begynner ogsÃ¥ vi, f.eks. Maria Bakken i NRK Østlandssendingen, Ã¥ si: «Politiet mistenkte at hun hadde …»

For folk med sart sprÃ¥kfølelse virker Bakkens ytring en smule avstikkende. Det rykker i deres sprÃ¥klige nerveapparat, de kjenner syntaktisk ubehag. PÃ¥ tilsvarende mÃ¥te kan man pÃ¥treffe anse: «Jeg anser at han er en gjøk.» Heller ikke dette er konvensjonell norsk; vi mÃ¥ si: «Jeg anser ham for (Ã¥ være) en gjøk.»

Og sÃ¥ skjer det at at-setningen transformeres til et verbalsubstantiv. I stedet for «mistenke at hun kjørte i fylla» kan vi si «mistenke fyllekjøring» – men da beveger vi oss i samme ukonvensjonelle terreng. Vi nordmenn bør ha et annet objekt enn verbalsubstantivet «fyllekjøring», vi mÃ¥ uttrykke oss f.eks. slik: «Politiet mistenker henne  for fyllekjøring.»

Anders Heger skriver tilsvarende i sin Thorbjørn Egner-biografi (2012):  «Det var all mulig grunn til  å mistenke en konspirasjon.»

Journalist Stine Barstad skriver anelsesløst: «Valgstyret i Oslo mistenker valgfusk ved forhÃ¥ndsstemmelokalet.» Hvis Barstad ville stÃ¥ pÃ¥ tradisjonens klippefaste grunn, skulle hun skrevet slik: «Valgstyret i Oslo har mistanke om … »

VG-journalist May Linn Gjerding er med pÃ¥ galoppen: «Arvelighet er en av tingene man spør om, hvis man mistenker slik sykdom» (FEVs uth.). Likeledes Aftenpost-journalist Andreas Slettholm i følgende mellomtittel: «Mistenker oppdiktet avlytting.»